Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Høyesteretts dom i klimasøksmålet

Høyesterett i plenum har avsagt dom i det såkalte «klimasøksmålet», en dom som i lang tid fremover vil engasjere oss jurister, miljøorganisasjonene og petroleumsbransjen – men også folk flest. Mens Olje- og energiminister Tina Bru har uttalt at dommen «slår ring om en langvarig norsk tradisjon hvor vanskelige politiske spørsmål vurderes, debatteres og til slutt avveies av folkevalgte i stortingssalen», kritiseres dommen fra flere hold for å være konservativ og maktpreserverende, og for å redusere Grunnloven § 112 til en honnørparagraf.

Havet

Saken har versert i rettssystemet siden 2016, og startet med at Natur og Ungdom og Föreningen Greenpeace Norden reiste søksmål mot staten. Senere fikk miljøorganisasjonene partshjelp fra Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet. Miljøorganisasjonenes krav var at vedtak (kgl.res.) om tildeling av ti utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde skulle kjennes ugyldig. Miljøorganisasjonene vant ikke frem i Oslo tingrett, ei heller i Borgarting lagmannsrett. Høyesterett har nå stadfestet Borgarting lagmannsretts dom under dissens 11-4, og med dette satt punktum i saken, med mindre klimasøksmålet tas til Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Kort om rettsspørsmålene

Spørsmålene for Høyesterett var om vedtaket er i strid med Grunnloven § 112 om retten til miljø, Grunnloven § 93 om retten til liv eller Grunnloven § 102 om retten til privatliv og familieliv, samt tilsvarende rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (art. 2 og 8), og om vedtaket ellers må anses ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Grunnloven § 112

Et hovedtema var om Grunnloven § 112 gir borgerne individuelle rettigheter som kan gjøres gjeldende direkte overfor domstolene. Førstvoterende dommer Høgetveit Berg skriver i dommens innledning at «Det overordna grunnlovsspørsmålet er kva for rolle domstolane skal ha i miljøarbeidet. Dette er eit konstitusjonelt spørsmål. Søksmålet rører ved maktfordelingsprinsippet og tredelinga av makta mellom den lovgjevande, den utøvande og den dømmande makta».

Etter en grundig gjennomgang av rettskildene, kom førstvoterende frem til at Grunnlovens § 112 først og fremst er et direktiv for Stortingets lovgivende makt og andre myndighetstiltak, men at bestemmelsen også kan benyttes som rettslig grunnlag i saker som gjelder miljøproblemer som lovgiver ikke har tatt stilling til. I saker som lovgiver har tatt stilling til, vil derimot demokratihensyn tilsi at avgjørelser tas av folkevalgte organer, ikke domstolene. Høyesterett fastslår likevel at Grunnloven § 112 er mer enn en prinsipperklæring og at bestemmelsen i slike saker vil være en sikkerhetsventil:

«For at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Dette same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg.»

De ti utvinningstillatelsene var gitt som direkte oppfølgning av Stortingets tilslutning til åpning av de aktuelle havområdene, og vedtaket ville derfor bare kunne kjennes ugyldig hvis Staten grovt hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter Grunnloven § 112. Høyesterett slo fast at dette «klart» ikke var tilfelle i den aktuelle saken, og la ved sin vurdering også vekt på at myndighetene har iverksatt en rekke generelle og spesifikke tiltak for å redusere nasjonale utslipp av klimagasser, videre at man har truffet tiltak for å sikre mot lokale miljøskader. Når det gjelder utslipp ved forbrenning av norskprodusert petroleum i utlandet la Høyesterett til grunn at dette er relevant etter Grunnloven § 112 fordi globale utslipp også rammer Norge, men samtidig ble det uttalt at man må akseptere at norsk klimapolitikk bygges på folkerettslige avtaler om at hver stat er ansvarlig for forbrenning på eget territorium.

Miljøorganisasjonenes argumentasjon om at Norge må ta en proporsjonalt større andel av klimakuttene enn andre land og kutte 60 % i egne klimautslipp ble ikke ansett som relevant. Av interesse er det også at flertallet avviser miljøorganisasjonenes anførsel om at myndighetene ikke kan sette i gang utvinning i nye områder før et detaljert rettslig rammeverk og klimaregnskap er på plass som gjør at ikke tålegrensen overskrides.  Denne type krav i prøvingen av et enkeltvedtak var å anse som for spesifikke til å kunne hjemles i Grunnloven § 112:

«Argumentasjonen til miljøorganisasjonane inneber at sentrale delar av den norske petroleumspolitikken, med utvinning og eksport, blir sett på prøve. Desse synspunkta vil samstundes ramme seinare konsesjonsrundar og inneber langt på veg ei styrt utfasing av norsk petroleumsverksemd. Dette ligg det utanfor rammene av denne saka å ta stilling til.»

Høyesterett har med andre ord inntatt en relativt konservativ holdning til prøvingsrettens omfang, og signalisert at klimapolitikken skal fastlegges av lovgiver, og ikke av domstolene.

Heller ikke øvrige Grunnlovsbestemmelser ble ansett for å være overtrådt.

EMK

De påberopte rettsgrunnlagene i EMK førte ikke frem. Verdt å merke seg er at den mye omtalte Urgenda-saken fra Nederland (hvor nederlandsk høyesterett påla den nederlandske staten å redusere klimagassutslippene med 25% innen 2020 sammenlignet med 1990) ikke ble ansett som overførbar. For det første gjaldt den nederlandske saken spørsmål om reduksjon av allerede fastsatte utslippsmål, og for det andre gjaldt ikke saken et gyldighetssøksmål mot et forvaltningsvedtak.

Saksbehandlingsfeil

Heller ikke miljøorganisasjonenes subsidiære påstand om at tildelingen av utvinningstillatelsene var beheftet med saksbehandlingsfeil ble tatt til følge, men her delte Høyesterett seg 11-4. Alle dommerne fant at det heftet svakheter ved den presentasjonen Stortinget hadde fått av det økonomiske potensialet ved åpning i Barentshavet, men at dette uansett ikke kunne ha påvirket Stortingets beslutning.

Der flertallet og mindretallet delte seg var i spørsmålet om hvorvidt det klimaskadelige potensialet ved åpningen av Barentshavet var tilstrekkelig redegjort for. Flertallet fant at redegjørelsen Stortinget fikk på dette punktet var tilstrekkelig, dvs. at det ikke var begått noen saksbehandlingsfeil. Flertallet tilføyet, selv om det ikke var nødvendig for flertallets resultat, at flertallet uansett ikke kunne se at mer detaljerte tallverdier om klimavirkningene med rimelighet kunne medført at Stortinget hadde landet på et annet resultat. Flertallet så ved denne siste vurderingen hen til at Stortinget mange ganger etter åpningsbeslutningen i 2013 med bredt flertall har stilt seg bak fortsatt norsk petroleumsutvinning.

Mindretallet på fire dommere, anført av dommer Webster, mente at redegjørelsen Stortinget fikk om klimaeffektene var så mangelfull at dette var i strid med de relevante saksbehandlingsreglene. Mindretallet fant videre – også det ulikt flertallet – at selv om det ikke fremsto spesielt sannsynlig at en grundigere utredning om klimakonsekvenser kunne medført annerledes vedtak i Stortinget, talte likevel alt i alt de beste grunner for at konsekvensen av saksbehandlingen burde bli at Stortingets vedtak ble kjent ugyldig.  

Oppsummering

Miljøorganisasjonenes rettsliggjøring av klimasaken har foreløpig ikke ført frem i Norge, men vi ser ikke bort fra at det kan komme nye saker. Slik Høyesterett har uttalt seg om Grunnloven § 112, er sjansene størst for å lykkes i spørsmål som ikke er behandlet av Stortinget gjennom lovgivning eller andre former for vedtak. Da vil domstolene ha et større rom for sin overprøving.

Dommen i sin helhet kan leses her.