Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
person holding tool during daytime
Foto: Christopher Burns/Unsplash

Adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag etter ny høyesterettsdom

I en ny dom avsagt 27. november 2018 (HR-2018-2256-A) har Høyesterett tatt stilling til om det er adgang til å fremme direktekrav uten hjemmel i lov eller avtale. Dommen oppsummerer rettstilstanden og gjennomgår rettskildene om ulovfestet direktekravsrett. Den gir også en viss presisering av den ulovfestede direktekravsregelen. Dommen kan også ha betydning for vurderingen av tilsvarende krav i andre avtaleforhold, samt for anvendelsen av mer forenklede entreprisestandarder.
Eiendom og entreprise Entrepriserett

Saken gjaldt spørsmål om en entreprenør, Atlant Entreprenør SVS AS («Entreprenøren») hadde adgang til å fremme direktekrav mot to underrådgivere (Bright Rådgivende Ingeniører Elektro AS og Bright Rådgivende Ingeniører VVS AS). Entreprenøren hadde inngått avtale med Bright Arkitekter AB («Arkitekten»), og hadde ikke noe direkte kontraktsforhold til de to underrådgivere. Kontrakten mellom Entreprenøren og Arkitekten var basert på NS 8402, som ikke inneholder bestemmelser som gir rett til å fremme direktekrav.

Tre år etter kontraktsinngåelsen ble det åpnet konkurs hos Arkitekten. Entreprenøren mente det hadde blitt gjort feil under prosjekteringen, både av Arkitekten og de to underrådgivere. Ettersom Arkitekten var konkurs, fremmet Entreprenøren også erstatningskrav direkte mot underrådgiverne. Kravene ble bestridt av underrådgiverne, og Entreprenøren tok ut søksmål. Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at Entreprenøren ikke hadde rett til å fremme direktekrav. Høyesterett avsa dom under dissens (3 – 2).

Flertallets vurdering

Flertallet påpekte innledningsvis at det ikke eksisterer en alminnelig ulovfestet regel om direktekrav i norsk kontraktsrett. Ifølge Høyesteretts flertall var det sentrale spørsmålet om entreprenøren, «med grunnlag i domstolsskapt rett», kunne fremme direktekrav mot underrådgivere.

Før flertallet gikk inn på den konkrete vurderingen, gjennomgikk flertallet rettskildene, henholdsvis tidligere rettspraksis, utvikling i lovgivningen og NS-standardene. Flertallet oppsummerte rettspraksis ved at det hadde vært en «forsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag», men at avgjørelsene, til tross for enkelte fellestrekk i argumentasjonsmønsteret, var «nøye forankret i det aktuelle saksforholdet». Flertallet viste så til at:

«Veidekke-dommen er nok den dommen som tydeligst markerer en rettsutvikling, særlig fordi det der ikke bygges på noen form for overtakelse av kontraktsposisjon. Konkret avgjør imidlertid ikke dommen mer enn at direktekrav aksepteres dersom en underentreprenør har en nærmere beskrevet «særlig stilling». Er forholdene som i Veidekke-dommen, vil det altså være grunnlag for direktekrav. Jeg er imidlertid åpen for at det etter en konkret vurdering i den enkelte sak kan ligge til rette for å godta rett til direktekrav i et videre omfang enn det som ble gjort i de tidligere dommene.»

Flertallet så deretter på utviklingstrekk i lovgivningen. Flertallet kom i den forbindelse frem til at «[i]ngen av de eksisterende lovbestemmelsene ligger [..] så nær vårt tilfelle – et entrepriseforhold hvor alle partene er profesjonelle – at det taler for å godta direktekravsadgang». I forbindelse med gjennomgangen av NS-standardene påpekte flertallet at det var av interesse at bransjen hadde flere ulike standardkontrakter, hvorav enkelte hadde særlige bestemmelser om direktekrav, og andre ikke hadde det.

Etter gjennomgangen av rettskildene oppsummerte flertallet sitt syn på rettstilstanden:

«Generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for [å] konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis»

Flertallet foretok så en konkret vurdering av saksforholdet og startet med en sammenlikning med Veidekke-dommen. Ifølge Høyesterett var Veidekkes «særlige stilling» avgjørende for resultatet i Veidekke-dommen. Det sentrale i Veidekke-dommen var at Veidekke, selv om selskapet var underentreprenør, hadde «overtatt byggeprosjektet, fra grunnarbeider til ferdige boligblokker». Etter flertallets syn atskilte imidlertid forholdene i saken seg «nokså klart» fra situasjonen i Veidekke-dommen. Det ble bl.a. vist til «underrådgivernes innsats [ikke var] ubetydelig […] Men sett opp mot totalprosjektet dreide underrådgivernes honorar seg om noen få prosent av kontraktssummen». Det ble fremhevet at underrådgiverne ikke fikk «partsstatus» ved kontraktsinngåelsen. Den direkte kontakten som var mellom underrådgiverne og Entreprenøren dreide seg i «det alt vesentlige om konkrete, praktiske, detaljer hvor det var naturlig å forholde seg til fagpersonene på området». Videre ble det fremhevet at «[u]nderentreprenørene fakturerte midtleddet som viderefakturerte sin kontraktspart uten noe påslag». Det var først ved slutten av prosjektet at det ble fakturert direkte fra underrådgiverne til Entreprenøren. Endelig la flertallet vekt på at Entreprenøren, helt frem til konkursåpningen, rettet alle krav mot sin egen kontraktspart, ikke underrådgiverne. Dette omfattet også feil og mangler begått av underrådgiverne. Følgelig «spilte ikke den egentlige kontraktsparten noen underordnet og passiv rolle når det gjaldt kontraktsforholdene», slik som i Veidekke-dommen. Flertallet ga derfor ikke Entreprenøren rett til å fremme direktekrav basert på at underrådgiverne hadde en «særlig stilling».  Høyesterett presiserte likevel at dette «i seg selv ikke [var] avgjørende» og at det «i fravær av andre momenter [kan] være grunn til å utvide den ulovfestede direktekravsadgangen til også å omfatte et tilfelle som i saken her».

Høyesterett konkluderte likevel med at direktekrav ikke kunne tillattes fordi det forelå «tungtveiende momenter» som talte mot dette. Flertallet begrunnet standpunktet gjennom å trekke inn vurderinger i tilknytning til «ulovfestet bakgrunnsrett og […] hensyn som gjør seg gjeldende». Det ble blant annet vist til at det i det konkrete tilfelle var «mindre naturlig» å utfylle med bakgrunnsrett fordi det på avtaletidspunktet ikke fantes en bakgrunnsrett som med noenlunde sikkerhet ga rett til å fremme direktekrav. Avtalen var inngått mellom profesjonelle parter som hadde valgt en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav. Partene måtte da ta konsekvensene av kontraktsvalget, og eventuelle forsømmelser i den forbindelse. Det ble også vist til at det konkrete saksforholdet ikke lå så tett opp til lovregulerte tilfeller av direktekrav at det var grunnlag for å gi direktekrav av den grunn, samt at det ikke forelå noen «avgjørende reelle hensyn som likevel tilsier at entreprenøren tillates å rette krav direkte mot underrådgiverne». Entreprenøren hadde dessuten betinget seg en rett til at Arkitekten skulle tegne forsikring. Behovet for direktekrav var da ikke særlig påtrengende. At underrådgiverne eventuelt ville oppnå en tilfeldig fordel på grunn av konkursen kunne ikke være avgjørende. Resultatet var et «utslag av den kontraktsmodellen de profesjonelle partene [hadde] valgt».  

Mindretallet i Høyesterett sin vurdering

Mindretallet var av en annen oppfatning enn flertallet, både om betydningen av den konkrete avtalen, den ulovfestede adgangen til å fremme direktekrav og den konkrete vurderingen.

Mindretallet mente spørsmålet prinsipielt sett var om «direktekravsadgangen eksisterer «uavhengig av avtale [...] i kraft av ulovfestede regler». Det kunne derfor ikke trekkes direkte slutninger av at partene valgte å bruke en standardavtale uten regler om direktekrav, og den konkrete avtalen i saken kunne heller ikke brukes for å belyse innholdet i den ulovfestede adgangen til å fremme direktekrav. Mindretallet oppsummerte sitt syn på rettstilstanden slik:

«Dersom skyldneren har hatt en «særlig stilling» under utførelsen av kravshaverens oppdrag, slik Høyesterett fant var tilfellet i Veidekke-dommen, kan direktekrav fremsettes etter den såkalte dobbeltbegrensningsmodellen. Men direktekrav er ikke utelukket selv om dette kriteriet ikke er oppfylt. I så fall må det gjøres en nærmere avveining av behovet og betenkelighetene. Slik mener jeg rettsstillingen også var da avtalene ble inngått i 2011.»

I den konkrete vurderingen kom mindretallet, i likhet med flertallet, til at det ikke forelå en «særlig stilling» som i Veidekke-dommen. Mindretallet tillot likevel direktekrav. Entreprenøren hadde «behov for å kunne fremsette kravet direkte, [og et slik behov] [var] gjennomgående størst ved konkurs». Mindretallet så heller ikke noen betenkeligheter ved å tillate direktekrav, samtidig som oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn støttet direktekravsadgangen.

Vurdering av dommen og dens betydning for adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag

Etter vårt syn må dommen forstås slik at flertallet mener at gjeldende rett er at man utenfor de lov- eller avtaleregulerte tilfellene må foreta en «konkret [vurdering] ut fra de momenter som [tidligere har vært] fremhevet i rettspraksis». Slik flertallet formulerer seg syntes det i denne forbindelse klart at man vil kunne få aksept for direktekrav dersom den man har fremmet kravet mot har hatt en «særlig stilling» under utførelsen av oppdraget, slik tilfellet var Veidekke-dommen.

Hva som gjelder ut over dette er etter vårt syn usikkert. Det mer generelle vurderingstemaet som flertallet stiller opp åpner muligens for en bredere vurdering, og flertallet sier også eksplisitt at det «i seg selv ikke [var] avgjørende» at forholdene i saken atskilte seg fra situasjonen i Veidekke-dommen. Samtidig uttaler flertallet at det «er godt mulig at det i fravær av andre momenter kunne vært grunn til å utvide den ulovfestede direktekravsadgangen til også å omfatte et tilfelle som i saken her», men at det i denne saken var «tungtveiende momenter» som talte mot å tillate direktekrav.

Flertallet tar imidlertid uttrykkelig avstand fra at det på avtaletidspunktet (i 2011) gjaldt en ulovfestet regel om at direktekrav kan tillattes etter en «nærmere avveining av behovet og betenkelighetene», hvilket har vært antatt å være gjeldende rett i juridisk teori og som også ble lagt til grunn av mindretallet i saken, se blant annet Viggo Hagstrøm i Obligasjonsrett side 801 (2003) og side 827 (2011), Amund Bjøranger Tørum i Direktekrav (2007) side 369 og mindretallet i premiss 127.

Samtidig som flertallet tar avstand fra dette, baserer verken flertallet eller mindretallet seg på at adgangen til å fremme direktekrav (slik dette er nedfelt i andre entreprisestandarder) er «alminnelig entrepriserett», noe Arvesen, Marthinussen og Giverholdt legger til grunn i Kommentar til NS 8406 (2014) side 423. Dommen snevrer med dette etter vårt syn inn den rettsoppfatningen som tidligere er lagt til grunn i den juridiske litteraturen.

Dommen etterlater etter vår oppfatning et noe uklart inntrykk av innholdet i den ulovfestede regelen for direktekrav. Det synes klart at man vil ha adgang til å fremme direktekrav dersom den man har fremmet kravet mot har hatt en «særlig stilling» under utførelsen av oppdraget, men hva som gjelder utover dette er usikkert. Samtidig kan antakelig ikke de regler som har vært fremhevet i juridisk teori legges til grunn som gjeldende rett. Inntil Høyesterett behandler en ny sak om direktekrav er det dermed enda viktigere enn før å eksplisitt regulere adgangen til å fremme direktekrav i avtale.

Vi vil også understreke flertallets vektlegging av at profesjonelle parter må ta konsekvensene av sitt valg av standardavtale, også der dette får konsekvenser som partene ikke har tenkt over. Dommen understreker i den forstand at valg av «forenklede» standardkontrakter som NS 8402 og NS 8406 vil få direkte materielle konsekvenser. Hva som blir konsekvensen av manglende reguleringer i slike kontrakter må da, ikke overraskende, vurderes konkret ut fra en analyse av bakgrunnsretten.