Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
digitalisering

EØS-kompasset | Digitalisering i EØS-retten

Kluges nyhetsbrev om EØS-rett gis ut en gang i kvartalet, og inneholder siste nytt i statsstøtteretten, konkurranseretten og anskaffelsesretten i EU og EØS. I denne utgaven tar vi særlig sikte på det nye EU-regelverket om digitalisering.
Arbeidsliv og offentlig sektor Konkurranse-, EØS- og statsstøtterett Koronavirus Selskapsrett/M&A

EUs digitaliseringsoffensiv gjennom Digital Services Act og Digital Markets Act

I 2020 gikk startskuddet for det som må anses å være EUs digitaliseringsoffensiv. Målet er en digital transformasjon av hele unionen, samt de øvrige frihandelslandene som er parter i EØS-avtalen, inkludert Norge. Digitaliseringsoffensiven er kommet til uttrykk i strategien om Europas digitale fremtid, hvor det tegnes en visjon om et EU drevet av digitale løsninger, som setter folk først og som er sterkt forankret i europeiske verdier og EUs grunnleggende rettigheter.  

Basert på denne visjonen har Europakommisjonen identifisert tre satsningsområder som står i fokus for den digitale strategien:  

  • Teknologien som utvikles skal fungere og gjøre en forskjell i vanlige folks liv 
  • Det digitale samfunnet skal være åpent, demokratisk og bærekraftig  
  • Den digitale økonomien skal være både rettferdig og konkurransedyktig 

Satsningsområdene gir en retning for det europeiske digitaliseringsarbeidet, og øker trykket på en felles innsats på tvers av EU- og EØS-medlemslandenes territorielle grenser. Viktig er det også at satsningsområdene allerede har gitt konkrete utslag i nylig vedtatte direktiver, samt ferske lovforslag fra Europakommisjonen.  

At teknologien som utvikles skal fungere og gjøre en forskjell i vanlige folks liv har fått sitt konkrete utslag blant annet i det nylig vedtatte Tilgjengelighetsdirektivet (direktiv (EU) 2019/882). Direktivet skal sørge for felles regulering av krav til tilgjengelighet for produkter og tjenester. Som eksempler på produkter og tjenester som er omfattet kan det nevnes datamaskiner samt tilhørende operativsystem, smarttelefoner, smart-TVer, elektroniske kommunikasjonstjenester, e-bøker samt tjenester som gir tilgang til audiovisuelle medietjenester.  

Kravene til produktene og tjenestene som er omfattet av direktivet er mulig å stille mye takket være den radikale teknologiske utviklingen som har skjedd de siste årene. En overvekt av kravene som stilles i Tilgjengelighetsdirektivet er knyttet til måter informasjon og opplysninger om produkter og tjenester gis på, og det gis en rekke eksempler på hvordan kravene kan oppfylles. Blant annet stilles det krav til at informasjon om produktet eller tjenesten skal gjøres tilgjengelig på en måte som gjør det mulig å oppfatte via mer enn én sensorisk kanal. Det betyr for eksempel at en bruksanvisning må leveres som en elektronisk fil som kan leses ved hjelp av en skjermleser, slik at blinde personer får tilgang til informasjonen. Det betyr også at et produkt eller en tjeneste som bruker visuelle elementer slik som skrift eller andre figurer må legge til rette for at disse elementene kan forstørres, at kontrasten og lysstyrken kan økes, at bildekvaliteten skal kunne forbedres og at produktets brukergrensesnitt skal sikre interoperabilitet med hjelpemiddelprodukter.  

Ytterligere konkrete utslag av de tre satsningsområdene som Europakommisjonen har identifisert er lovforslagene Digital Services Act og Digital Markets ActEuropakommisjonen har lovet å skape et Europa som er «fit for the digital age», og med presentasjonen av disse to lovforslagene ser Europakommisjonen ut til å ta et viktig steg i riktig retning.  

Visepresident Vestagers uttalelse i pressemeldingen tegner et fremtidsbilde av et ønsket resultat, hvor de samme rettighetene og forpliktelsene som gjelder offline også skal gjelde online: 

De to forslag har ét formål: at sikre, at vi som brugere har adgang til et bredt udvalg af sikre produkter og tjenester online. Og at virksomheder, der opererer i Europa, kan konkurrere frit og retfærdigt online på samme måde, som de gør offline. Dette er én verden. Vi bør kunne foretage vores indkøb på en sikker måde og stole på de nyheder, vi læser. Det, der er ulovligt offline, er lige så ulovligt online.  

Digital Services Act skal bidra til å legge til rette for et åpent, demokratisk og bærekraftig digitalt samfunn. Digital Services Act gir et rammeverk med regler for digitale plattformer som har til formål å tilrettelegge for interaksjon mellom brukere på internett. Alle former for digitale plattformer som legger til rette for interaksjon på internett er omfattet, noe som gjør at rettsakten får et bredt nedslagsfelt. En av de viktigste forpliktelsene som følger av rettsakten er et pålegg om å utøve utvidet kontroll med ulovlig innhold. Det vil si at plattformene må innføre brukervennlige varslings- og handlingsprosedyrer for rask fjerning av innhold som bryter med regelverket.  

Frem til nå har Europakommisjonen basert seg på frivillige selvregulerende tiltak for å fjerne ulovlig innhold på internett. Digital Services Act er derfor første gang ulovlig innhold som postes på internett blir underlagt reguleringer på EU-nivå. En forventning knyttet til rettsakten var at den også skulle innebære en reform av digitale plattformers ansvarsfrihet for brukergenererte opplastninger som nedfelt i det tjue år gamle e-handelsdirektivet (direktiv 2000/31/EF). En slik reform ble imidlertid ikke presentert som en del av Digital Services Act, noe som kan tyde på at Europakommisjonen har lagt seg på en forsonende linje for å søke å ivareta interessene til både aktører som gis rettigheter gjennom rettsakten, og aktørene som pålegges forpliktelser.  

Lovforslaget inneholder også bestemmelser av betydning for annonsering myntet på brukerne av de digitale plattformene. Plattformene pålegges i den forbindelse en forpliktelse til å gi informasjon til brukerne, i sanntid, om at de blir vist en annonse, hvem annonsøren er og hvorfor annonsen er rettet mot nettopp denne personen. I tillegg knyttes det transparensforpliktelser til plattformens bruk av algoritmer.  

Unnlatelse av å overholde bestemmelsene kan føre til bøter på opptil 6 % av årlig inntekt eller omsetning, avhengig av alvorlighetsgrad, varighet og hyppighet av overtredelsen.  

Digital Markets Act skal gi et regelsett som sørger for at den digitale økonomien skal være både rettferdig og konkurransedyktig. Digital Services Act bygger i hovedsak videre på etablert lovgivning som skal forhindre kartellsamarbeid. I dette ligger at de største plattformene som har en dominerende posisjon i markedet – såkalte «gatekeepers» – pålegges en rekke løpende forpliktelser som må overholdes. For å regnes som en «gatekeeper» må en plattformtjeneste oppfylle følgende kumulative kriterier:  

  • Plattformtjenesten må ha en betydelig innvirkning på det indre markedet og være aktiv i flere EU-land. Det legges opp til en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt en tjeneste oppfyller dette kriteriet, men rettsakten indikerer at både omsetning, markedsverdi og utbredelse er viktige faktorer i vurderingen. Det er antatt at selskaper med en årlig omsetning i EØS som overstiger 6,5 milliarder euro de siste regnskapsårene eller som har en gjennomsnittlig markedsverdi på 65 milliarder euro eller mer oppfyller dette vilkåret.
  • Plattformtjenesten må drive en «kjerneplattformtjeneste», noe som innebærer at de har en viktig rolle i interaksjonen mellom virksomhetsbrukere og sluttbrukere. Dette antas å være tilfellet dersom plattformtjenesten har mer enn 45 millioner aktive månedlige EU-sluttbrukere og mer enn ti tusen årlige aktive virksomhetsbrukere, og i tillegg tilbyr en plattformtjeneste som er tilgjengelig i minst tre medlemsland.  
  • Til sist er det et vilkår at plattformtjenesten har en (forventet) fast forankret og varig markedsposisjon. Tjenester som har oppfylt de to øvrige kriteriene i hvert av de siste tre regnskapsårene antas å oppfylle dette kriteriet.  

Det er ventet at kun de aller største plattformene, slik som for eksempel Facebook, Google og Amazon, vil oppfylle disse kriteriene. Interessant er det likevel å merke seg at det er plattformtjenestene selv som skal vurdere om de oppfyller kriteriene og i så fall melde fra til Europakommisjonen om dette. Det kan i så fall tyde på at tiden hvor de store plattformene bedriver selvregulering ikke helt er forbi. Basert på markedsundersøkelser kan Europakommisjonen likevel utpeke plattformtjenester som «gatekeepers» selv om plattformene ikke selv anser at de oppfyller de tre kriteriene.  

Dersom kriteriene er oppfylt, pålegges plattformen en rekke løpende forpliktelser som må overholdes. Blant annet stilles det krav om at plattformen må gi tredjeparter, inkludert nye konkurrerende aktører, tilgang til plattformens tjenester, verktøy og informasjon som samles inn og brukes i den løpende utviklingen av plattformtjenesten. Målet er å etablere et marked hvor nye aktører gis mulighet til å konkurrere på like vilkår som de aller største plattformtjenestene med den hensikt å fremme innovasjon, vekst og konkurranseevne både innad i EU og globalt.  

Unnlatelse av å overholde det nye markedsregelverket kan føre til bøter på opptil 10 % av plattformens globale omsetning – noe som vil utgjøre en betydelig sum for plattformene som omfattes av rettsakten. 

På det nåværende tidspunkt er Digital Services Act og Digital Markets Act ikke mer enn forslag til lovreguleringer, og det er stor sannsynlighet for at det endelige resultatet vil se svært annerledes ut enn det lovforslagene gjør nå. Uavhengig av det endelige resultatet, gir rettsaktene uttrykk for et ønske fra Europakommisjonen om en gjenetablering av politisk og økonomisk kontroll over tjenester som i lang tid har vært unntatt fra både ansvar og rettslig kontroll. Europakommisjonen sender et klart signal om at tiden for hensynsløs utnyttelse av den digitale arena er forbi.  

SSA_1_helena-lopes-unsplash_900x450.jpg

Siste nytt i Statsstøtteretten

COVID-19-tiltak i EU-domstolen (T-238/20 Ryanair)

Statsstøtteretten preges naturlig nok mye av COVID-19-situasjonen, og det kommer jevnlig vedtak fra både EU-Kommisjonen og ESA. Kommisjonen oppdaterte det midlertidige rammeverket senest 28. januar i år. Rammeverket løper nå i utgangspunktet ut 2021. De første sakene om COVID-19 har også havnet i EU-domstolsystemet. 17. februar 2021 avsa EUs førsteinstansdomstol to avgjørelser i saker anlagt av Ryanair mot Kommisjonen (sakene T-238/20 og T-259/20). Sakene gjaldt lovligheten av vedtak fattet av Kommisjonen om støtte av luftfartsnæringen i henholdsvis Sverige og Frankrike som følge av pandemien. Ingen av søksmålene førte frem. Dommene kan fortsatt ankes til EU-domstolen.

Fotball og statsstøtte. Det er ikke hver dag EU-domstolen behandler saker som omhandler profesjonelle fotballklubber. En nylig avsagt avgjørelse fra EU-domstolen (C-362/19) vil trolig medføre at fire spanske fotballklubber, herunder Barcelona og Real Madrid, må tilbakebetale ulovlig mottatt statsstøtte. Saken omhandlet en spansk ordning hvor enkelte fotballklubber var ansett som «non-profit legal persons», og dermed betalte lavere inntektsskatt enn andre klubber. Kommisjonen fattet i 2016 vedtak om at den spanske skatteordning innebar ulovlig statsstøtte for de aktuelle klubbene. Barcelona brakte saken inn for EUs førsteinstansdomstol, som ga Barcelona medhold, og annullerte Kommisjonens vedtak, blant annet som følge av at Kommisjonen ikke hadde vurdert om den fordelaktige inntektsskatten ble oppveiet av mindre fordelaktige avskrivingsregler. Kommisjonen brakte deretter saken inn for EU-domstolen, som ga Kommisjonen medhold. Barcelona – og de øvrige klubbene – må trolig tilbakebetale ulovlig mottatt statsstøtte.

EFTA-domstolen tar stilling til om statsstøttereglene gjelder for helsetjenester (E-9/19 Abelia og WTW AS v ESA)

Hvorvidt statsstøtteregelverket gjelder for helsetjenester, reiser jevnlig utfordrende spørsmål i praksis. Saken omhandlet Norges finansiering av ulike e-helsetjenester. Domstolen anså e-helseløsningene som en del av helsevesenet som sådan, eller som en måte å oppfylle forpliktelser overfor befolkningen. Argumentasjonen til domstolen har her klare paralleller til EFTA-domstolens avgjørelse i E-5/07 (Private Barnehagers Landsforbund v ESA), hvor domstolen anså finansiering av barnehager som en oppfyllelse av “duties towards the[ir] population“, og dermed ikke som økonomisk aktivitet, til tross for at det fantes konkurranse i markedet om å tilby slike tjenester.

EFTA-domstolen tok også stilling til ulike støttetjenester som Norsk Helsenett SF tilbød til helsesektoren. Domstolen la til grunn at så lenge mottakerne av NHNs tjenester ikke utøver økonomisk aktivitet, er heller ikke støttetjenestene økonomiske. Uttalelsen kan muligens anses som en aksept fra domstolen om at virksomhet utført i egenregi av offentlige etater vanligvis ikke er å anse som økonomisk aktivitet. Det gjenstår å se hvordan ESA tolker og anvender dette prinsippet i fremtidige avgjørelser.

Statsstøtte til digitale spill. ESA godkjente nylig en støtteordning til kulturelle digitale spill. Ordningen innebærer at produsenter av digitale spill kan motta produksjons- og distribusjonsstøtte. Forutsetningen for at spillene skal motta støtte er at de må fremme norsk kultur, eksempelvis ved å fokusere på norsk kultur, historie eller temaer. Slike spill kan ikke konkurrere med store utenlandske produsenter som produserer spill for bredere masser. Godkjenningen er en delvis forlengelse av en ordning som har vart siden 2009. 

Statsstøtte til italienske banker. EU-domstolen tok i sak C-425/19 stilling til om støtte fra et italiensk bankkonsortium kunne tilregnes staten, og dermed utgjorde statsstøtte til fordel for den italienske banken Banca Tercas (Tercas). Tercas var satt under administrasjon av italienske finansmyndigheter som følge av det som var omtalt som “irregularities”. Banca Popolare di Bari SCpA (BPB) ytret ønske om å delta i en kapitalforhøyelse i Tercas, forutsatt at den negative egenkapitalen hos Tercas ble dekket av Fondo Interbancario di Tutela dei Depositi (FITD). Sistnevnte er et konsortium av banker underlagt privatrettslige regler, og som tilsvarer det norske Bankenes sikringsfond. FITD har mulighet til å støtte banker som er satt under administrasjon. FITD besluttet å dekke den negative egenkapitalen hos Tercas. EU-kommisjonen kom til at denne dekningen innebar ulovlig statsstøtte til fordel for Tercas. EUs førsteinstansdomstol annullerte Kommisjonens beslutning som følge av at dekningen ikke kunne tilregnes staten, eller omfattet statsmidler. Ett av vilkårene for at det skal foreligge statsstøtte var derfor ikke oppfylt. EU-domstolen opprettholdt avgjørelsen fra EUs førsteinstansdomstol.  

Siste nytt i Konkurranseretten

Konkurransetilsynet varsler 21 milliarder kroner i gebyrer til dagligvareaktører  Coop, Rema og NorgesGruppen mottok den 15. desember 2020 varsel om rekordhøye 21 milliarder kroner i gebyr for ulovlig priskoordinering. Bakgrunnen for Konkurransetilsynets varsel er at dagligvareaktørene opererte med såkalte «prisjegere» i perioden 2010 til 2020. Prisjegerordningen sikret ansatte i dagligvarekjedene tilgang til hverandres butikker for å overvåke konkurrentenes priser. Konkurransetilsynet mener at ordningen har resultert i ulovlig priskoordinering mellom kjedene, og høyere matvarepriser til forbrukerne. Dagligvareaktørene avviser på sin side at bruken av prisjegere utgjør et brudd på konkurranseloven, og stiller seg uforstående til at tilsynet varsler rekordhøye gebyrer for en ordning som har vært kjent siden 2010. Coop, Rema og NorgesGruppen er gitt frist til den 15. april 2021 med å inngi sine merknader til varselet. 

Sector Alarm og Verisure er ilagt 1,2 milliarder i gebyr for ulovlig markedsdeling  Den 4. juli 2019 og 25. november 2020 konkluderte Konkurransetilsynet med at Sector Alarm og Verisure har samarbeidet ulovlig ved å dele markedet for norske boligalarmer mellom seg. Sector Alarm og Verisure, som er de to største aktørene på det norske boligmarkedet, skal ha hindret egne dørselgere fra å selge boligalarmer til den andres kunder i perioden 2011 til 2017. Samarbeidet skal ha foregått gjennom omfattende direkte dialog, både gjennom fysiske møter, telefonsamtaler og e-post-korrespondanse. Sector Alarm og Verisure skal også ha truet med å slå tilbake dersom den ene aktøren stjal kunder fra den andre. På denne måten skal Sector Alarm og Verisure ha klart å opprettholde og stabilisere markedsdelingen, skriver Konkurransetilsynet i sin pressemelding.

Sector Alarm valgte å akseptere gebyret etter tilsynets varsel av 17. juni 2019. Verisure mener derimot at kontakten mellom selskapene er tatt ut av kontekst, og har varslet at de vil klage vedtaket inn for Konkurranseklagenemnda. Frist for klagen er satt til 25. mai 2021. 

Konkurransetilsynet avslutter etterforskning av sjøtransportmarkedet  I midten av oktober 2020 besluttet Konkurransetilsynet å granske enkelte aktører i markedet for sjøtransport. Begrunnelsen for beslutningen var en mistanke om at aktørene hadde utvekslet konkurransesensitiv informasjon, deriblant om priser. Med Bergen tingretts samtykke gjennomførte derfor Konkurransetilsynet razzia hos aktørene i sjøtransportmarkedet, der tilsynet tok beslag i datamateriale for å avkrefte eller bekrefte mistanken om ulovlig prissamarbeid. 

Etter å ha gjennomgått og vurdert datamaterialet, avsluttet Konkurransetilsynet etterforskningen av aktørene i sjøtransportmarkedet den 22. februar 2021. «Når vi nå legger bort saken, skyldes det at vi ikke har gjort funn som gir oss grunnlag for videre etterforskning», sier etterforskningsdirektør i Konkurransetilsynet, Kari Bjørkhaug. Beslutningen om å avslutte etterforskningen kom kun fire måneder etter at granskningen ble iverksatt. Etterforskningssaken tjener som et eksempel på at Konkurransetilsynet avslutter saker der det ikke er holdepunkter for ulovlig opptreden innen relativt kort tid. 

Konkurransetilsynet griper inn – Schibsted må selge Nettbil 

Den 11. november 2020 ble det klart at Konkurransetilsynet griper inn i foretakssammenslutningen mellom Schibsted og Nettbil. Beslutningen innebærer at Schibsted må selge sine aksjer i Nettbil til «en uavhengig og egnet kjøper». Bakgrunnen for vedtaket er tilsynets oppfatning om at oppkjøpet svekker konkurransen i markedet for nettbasert formidling av kjøp og salg av bruktbiler, der Nettbil er en nyere aktør med sterk vekst. Nettbil tilbyr en nettbasert auksjonsløsning for salg av bruktbiler fra forbrukere til forhandlere. Schibsted eier på sin side Finn.no, som er ett av Norges største nettsteder for salg av bruktbiler. Selv om Nettbil foreløpig er en liten aktør, mener Konkurransetilsynet at foretakssammenslutningen gir én enkeltaktør for mye makt i det allerede konsentrerte markedet. Avdelingsdirektør i Konkurransetilsynet, Gjermund Nese, viser i den forbindelse til at enkeltaktører raskt opparbeider seg svært høye markedsandeler i digitale markeder. Tilsynet stanser derfor foretakssammenslutningen for å sikre det økende konkurransepresset Nettbil utøver på Finn. 

Schibsted varslet at de vil påklage vedtaket til Konkurranseklagenemnda allerede den 11. november 2020. Schibsted fastholder at oppkjøpet vil ha positiv effekt både for Nettbil og bruktbilhandelen generelt. Klagefristen er seks uker fra tidspunktet for vedtaket. 

Siste nytt i EØS-retten

Midlertidig vareavtale med Storbritannia har trådt i kraft. Fra og med 1. januar 2021 gjelder ikke lenger EØS-avtalen i forholdet mellom Storbritannia og Norge. Isteden gjelder blant annet en midlertidig vareavtale som ble inngått mellom Norge og Island på den ene siden, og Storbritannia og Nord-Irland på den andre. Avtalen gjelder mens landene forhandler videre om en endelig frihandelsavtale. Avtalen innebærer i det vesentlige en videreføring av EØS-avtalens regler om vareflyt, jf. blant annet artikkel 5 og 1 nr. 1 i avtalen. I sistnevnte artikkel står det at formålet med avtalen er å sikre «continuity of the preferential trade in goods, to the extent possible, (…) as provided for by the Trade-Related Agreements between the European Union and one or both of Iceland and Norway.» I avtalen videreføres blant annet dagens tollpreferanser, og tollfrie kvoter for handel med sjømat og landbruksprodukter videreføres der handel har funnet sted. Opprinnelsesreglene videreføres, jf. artikkel 1 nr. 3 og vedlegg IV. På øvrige områder vil handel foregå på WTO-vilkår. 

Gjennomført muntlig høring i EFTA-domstolens sak E-13/20 O v Arbeids- og velferdsdirektoratet. Den 9. februar 2021 ble det gjennomført muntlig høring i en sak om eksport av dagpenger. Saken gjaldt en person som måtte tilbakebetale mottatte dagpenger etter utenlandsopphold. Trygderetten stilte seks spørsmål til EFTA-domstolen som i det vesentlige går ut på om (1) det er i tråd med trygdeforordningen artikkel 5 (b) å stille som vilkår for å motta dagpenger at vedkommende må oppholde seg i hjemstaten, og (2) om dette i så fall utgjør en restriksjon etter EØS-avtalen artikkel 31 eller 36, som eventuelt kan rettferdiggjøres på ulike grunnlag.    

Kommunikasjon fra Kommisjonen til Parlamentet om bekjempelse av COVID-19. Den 19. januar 2021 publiserte Kommisjonen en kommunikasjon til Parlamentet om bekjempelse av COVID-19 i EU. Her fremgår det blant annet at medlemslandene innen mars 2021 bør ha vaksinert minst 80 % av menneskene i landet som er over 80 år, og minst 80 % av landets helsearbeidere. Innen sommeren 2021 bør medlemslandene ha vaksinert 70 % av landets samlede befolkning. Medlemsstatene oppfordres også til å oppdatere teststrategien, slik at det i større grad kontrolleres for nye varianter av COVID-19. I tillegg opplyses det om at Kommisjonen samarbeider med medlemslandene om utviklingen av vaksinasjonssertifikater, i tråd med europeisk personopplysningsrett. COVID-19 ble også diskutert i Europaparlamentets plenumsmøte samme dag. Her var det bred oppslutning rundt EUs etablerte vaksinestrategi, men det ble også fremmet krav om større innsyn i kontraktene med vaksineprodusentene og mer informasjon til innbyggerne. 

EFTA-domstolen om utlevering av personopplysninger ved klage og rettslig prøving etter GDPR artikkel 77 og 78 (forente saker E-11/19 og E-12/19 Adpublisher AG mot J og K). EFTA-domstolen avsa en dom den 10. desember 2020 hvor den kom til at hverken GDPR eller EØS-retten for øvrig er til hinder for utlevering av personopplysninger om klager, i forbindelse med klagebehandling etter GDPR artikkel 77 og rettslig prøving etter artikkel 78. Det ble fremhevet at anonymisering av klager ikke burde tillates der det begrenser den behandlingsansvarliges rett til effektive rettsmidler og en rettferdig rettergang, jf. GDPR artikkel 58 (4). Dommen inneholder også vurderinger av kostnadsdekning ved rettslig prøving av tilsynsmyndighetens klagevedtak. 

Siste nytt i Anskaffelsesretten

EFTA-domstolen om gjensidig bebyrdende kontrakter. EFTA-domstolen avsa 10. desember 2020 en avgjørelse i en sak E-13/19 om grensen mellom offentlige anskaffelser og tilskudd. I den aktuelle saken hadde den islandske klagenemnda for offentlige anskaffelser bedt om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Islandske myndigheter hadde inngått avtaler med tre aktører om drift av privatskoler for videregåendetrinnet. 

Det fulgte av kontraktene at privatskolene skulle levere nødvendige tjenester og fasiliteter for undervisning på videregåendetrinnet til elever og lærere. Videre skulle skolene sikre at undervisningen oppfylte kvalitetskrav og nasjonal lovgivning. Privatskolene mottok bidrag fra islandske myndigheter. Midlene ble tildelt av parlamentet gjennom statsbudsjettet. Mellom 79 % og 95 % av inntektene til skolene stammet fra disse midlene. Slik vi forstår faktum, stammet de øvrige inntektene fra elever og foresatte. De årlige bidragene var basert på estimater fra skolene, det vil si det forventede fremtidige behovet for midler. 

EFTA-domstolen kom til at de aktuelle skolene ikke tilbød tjenester i EØS-avtalens forstand. Begrunnelsen fra EFTA-domstolens side er i korte trekk at staten ved å inngå kontraktene oppfylte sine forpliktelser overfor befolkningen innenfor sosial- kultur- og utdanningsområdet. For det andre viste EFTA-domstolen til at systemet hovedsakelig var offentlige finansiert. Anskaffelsesregelverket kom derfor ikke til anvendelse. Avgjørelsen er etter vårt syn relativt oppsiktsvekkende, og legger vekt på momenter som EU-domstolen ikke tidligere har vektlagt i lignende vurderinger. Det blir spennende å se hvilke konsekvenser dommen får for anskaffelser av blant annet helse- og sosialtjenester i Norge. 

EU-domstolen om det italienske fotballforbundet. EU-domstolen behandlet i de forente sakene C-155/19 og C-156/19 FIGC og Consorzio Ge.Se.Av spørsmål om det italienske fotballforbundet var underlagt anskaffelsesregelverket. Spørsmålet var særlig om fotballforbundet var opprettet for å tjene allmennhetens behov, og om det var hovedsakelig kontrollert av det offentlige, jf. den tilsvarende bestemmelsen i anskaffelsesforskriften § 1-2. EU-domstolen kom etter en konkret vurdering til at forbundet var underlagt anskaffelsesregelverket. I Norge tok KOFA stilling til et lignende spørsmål i sak 2017/131 om Norges Idrettsforbund. 

Oslo tingrett overprøver KOFA. Saken gjaldt Møre og Romsdal og Trøndelag politidistrikts kjøp av tolketjenester. Politidistriktene hadde ikke inngått egne kontrakter om kjøp av tolketjenester, men foretok enkeltkjøp ved behov. KOFA kom til at kjøpene skulle vurderes samlet, og at verdien på anskaffelsene oversteg terskelverdiene. KOFA fant videre at dette var grovt uaktsomt av politidistriktene, og ila politidistriktene overtredelsesgebyr. Gebyrene ble brakt inn for domstolene. Oslo tingrett kom til at enkeltkjøpene skulle vurderes hver for seg. Verdien av enkeltkjøpene var under terskelverdi, og politidistriktene hadde derfor ikke foretatt noen ulovlig direkte anskaffelse. Tingretten la til at et eventuelt brudd på reglene uansett ikke ville vært uaktsomt. Dommen er anket.