Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
varder

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i første kvartal 2019

Er du interessert i holde deg oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett? Her belyser vi utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i første kvartal 2019.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger.

Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett. Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i første kvartal 2019.

Blant avgjørelsene fra dette kvartalet finner vi flere avgjørelser som omhandler prosjekterendes ansvar for prosjekteringsfeil, herunder krav til reklamasjon når byggherren opprinnelig behandler forholdet som en utførelsesfeil overfor entreprenøren. Vi har også medtatt en avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett som indikerer at det kan tenkes unntak fra entreprenørens utbedringsrett ved mangler, og en avgjørelse fra Borgarting som illustrerer når byggherren kan kreve utbedringskostnader, prisavslag, eller erstatning. Til slutt har vi tatt med en tingrettsavgjørelse hvor entreprenøren fremmet krav om tillegg fordi filformatet til den digitale prosjekteringen var et annet enn entreprenøren forutsatte.

LAGMANNSRETTENE

Borgarting: Prosjekterendes ansvar for å opplyse oppdragsgiver om risiko (LB-2017-95730)

Borgarting lagmannsrett avsa 4. februar 2019 dom i sak mellom byggherre og prosjekterende rådgiver i et kontraktsforhold inngått etter NS 8402. Byggherren krevde erstatning fra rådgiveren for mangelfull rådgivning. Lagmannsretten kom til at rådgiveren hadde opptrådt ansvarsbetingende, men byggherren fikk likevel ikke medhold i erstatningskravet fordi det var reklamert for sent.

I 2013 ble rådgiveren engasjert til å prosjektere en gjenbruksstasjon. Når det senere ble det utlyst konkurransegrunnlag for grunn- og betongarbeidene, viste det seg at alle tilbudene lå vesentlig høyere enn hva både rådgiveren og byggherren hadde regnet med. Rådgiveren ble deretter bedt om å endre prosjekteringen, for å få prisen ned, hvorpå rådgiveren blant annet foreslo at fyllingene skulle lages av stedlige leirmasser istedenfor tilkjøring av steinmasser. Etter ny tilbudsrunde inngikk byggherren en mengderegulerbar kontrakt med grunn- og betongentreprenør, med pris på ca. 18 millioner kroner.

Kort tid etter oppstart av grunnarbeidene kom det svært mye nedbør i området, og det ble vanskelig å benytte stedlige leirmasser som planlagt. Det ble derfor besluttet å i stedet utføre masseutskiftning ved å tilkjørte masser fra et grustak i nærigheten, som ga entreprenøren krav på tillegg. På grunn av endringer og mengdejusteringer i prosjektet betalte byggherren grunn- og betongentreprenøren drøye 28 millioner kroner i sluttoppgjøret – ca. 10 millioner kroner mer enn kontraktssummen. Byggherren rettet deretter krav mot rådgiveren om erstatning og tilbakebetaling av denne merkostnaden, for det som var anført å være mangelfull rådgivning.

Lagmannsretten vurderte først om rådgiveren hadde opptrådt ansvarsbetingende. Avgjørende var om oppdraget var utført i strid med kontrakten og ved faglig uforsvarlig handlemåte eller uaktsomhet fra rådgiveren, jf. NS 8402 pkt. 10.1.

Lagmannsretten la til grunn at det i utgangspunktet fremsto som rasjonelt og forsvarlig å prosjektere med leirfyllinger basert på stedlige masser. Leirmassene kunne imidlertid ikke graves eller legges ut så lenge det regnet. Sammenholdt med at arbeidene skulle utføres om høsten og vinteren, forelå det derfor likevel en særlig risiko knyttet til den prosjekterte metoden, og som rådgiveren burde opplyse om. Byggherren hadde rett nok vært oppmerksom på at leirfyllingsarbeid var sårbart, men rådgiveren hadde ikke opplyst byggherren om at den prosjekterte løsningen innebar en betydelig risiko for kostnadsøkninger eller forsinkelser. Lagmannsretten kom – under tvil – til at rådgiveren opptrådt uaktsomt og i strid med sin prosjekteringsforpliktelse ved ikke å gi byggherren tilstrekkelige opplysninger om denne særlige risikoen, og at det forelå en erstatningsbetingende rådgiverfeil.

Videre vurderte lagmannsretten om byggherren hadde tapt retten til å påberope seg feilen, på grunn av for sen reklamasjon, jf. NS 8402 pkt. 10.4. Lagmannsretten la til grunn at rådgivningsfeilen ikke var å anse som grovt uaktsom, og at byggherren derfor i henhold til kontrakten måtte reklamere «innen rimelig tid» for ikke å tape kravet. Byggherren hadde i dette tilfellet reklamert i desember 2015, etter å ha mottatt sluttoppgjøret fra entreprenøren. Byggherren hadde imidlertid allerede siden høsten 2014 vært kjent med det var behov for masseutskiftning, og at dette ville være fordyrende. Lagmannsretten konkluderte derfor med at det var reklamert for sent.

Byggherren fikk derfor ikke medhold i erstatningskravet. I tillegg ble byggherren dømt til å betale entreprenørens sakskostnader for lagmannsretten.

Avgjørelsen er for det første et eksempel på hva som skal til for at prosjekterende rådgiver kan bli erstatningsansvarlig. Selv om oppdragsgiveren kan være oppmerksom på at det foreligger en risikofaktor ved løsningen som er valgt, kan rådgiverens opplysningsplikt likevel strekke seg lenger dersom det ikke opplyses særlig om forhold ved løsningen som kan medføre betydelige konsekvenser. Dette er derfor noe prosjekteringsrådgivere bør være oppmerksom på. For det andre synliggjør avgjørelsen viktigheten av å reklamere innen rimelig tid: Dersom man venter med å reklamere på forhold man blir klar over, risikerer man å tape et ellers berettiget krav.

Agder: Prosjekterendes ansvar for å definere krav i prosjekteringsgrunnlaget. Reklamasjon. (LA-2018-16161)

Den 28. februar 2019 avsa Agder lagmannsrett dom i sak mellom en byggherre og arkitekt og arkitektens ansvarsforsikringsselskap, hvor byggherren krevde erstatning for prosjekteringsfeil. Lagmannsretten kom til at arkitekten og arkitektens ansvarsforsikringsselskap var solidarisk erstatningsansvarlig for prosjekteringsfeil, og tilkjente byggherren erstatning på ca. 200 000 kr.

Kontrakten omfattet planlegging av oppføring av et tilbygg til en enebolig, inkludert tegning, prosjektering og søknad om rammetillatelse. Kontrakten var regulert av NS 8402, og arkitektens arbeid skulle gjøres opp etter medgåtte timer basert på avtalt timepris. Arkitekten skulle stå som ansvarlig søker, prosjekterende og kontrollerende.

I utgangspunktet skulle det være tilkomst mellom eneboligen og tilbygget, men etter hvert ble tegningene imidlertid endret som følge av at byggherren ønsket å ha tilbygget som en selvstendig boenhet uten adkomst mellom eneboligen og tilbygget. Kort tid etter at arbeidene var ferdigstilt i januar 2012, oppdaget byggherren problemer med lydstøy mellom tilbygg og opprinnelig boenhet. Etter hvert viste det seg at lydgjennomtrengingen oversteg forskriftsmessige grenseverdier for trinn- og luftlyd mellom boenhetene. Byggherren reklamerte deretter mot entreprenøren som hadde utført arbeidene, hvor det etter hvert ble tatt ut søksmål. Tingretten avsa dom i oktober 2015, hvor entreprenøren fikk medhold i at lydproblemene ikke skyldtes feil ved selve utførelsen, og hvor tingretten uttaler at det derimot forelå feil ved prosjekteringen. Saken mot entreprenøren ble senere anket til lagmannsretten, som kom til samme resultat.

I forbindelse med anke til lagmannsretten, sendte byggherrens advokat også søksmålsvarsel til arkitekten. Etter at byggherren tapte saken mot entreprenøren i lagmannsretten, ble det tatt ut søksmål mot arkitekten.

Lagmannsretten kom først til at lydproblematikken skyldtes et kontraktsbrudd fra arkitektens side. Arkitekten hadde ikke angitt krav til luftlydisolasjon på tegning, og unnlatelsen av dette utgjorde etter rettens syn misligholdt prosjektering. Arkitekten hadde også opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved misligholdet. Lagmannsretten viste til at arkitekten hadde utelatt de byggetekniske kravene til luftlyd ved en feiltakelse, som etter lagmannsrettens syn utgjorde en handling i strid med arkitektens omsorgsforpliktelse overfor byggherren.

Videre vurderte lagmannsretten om byggherrens krav var gått tapt som følge av for sen reklamasjon. Byggherren reklamerte overfor arkitekten i slutten av april 2016, over 4 år etter at byggherren først ble klar over lydproblemene. Lagmannsretten mente likevel at byggherren i utgangspunktet ikke burde ha forstått at problemene skyldtes prosjekteringsfeil, blant annet ved å vise til at arkitekten tidlig og stadig hadde kommunisert at lydproblemene skyldtes feil ved entreprenørens utførelse av byggearbeidet. I saken mot entreprenøren hadde tingretten i sin dom fra starten av november 2015, nesten et halvt år tidligere, kommet til at feilen skyldtes prosjekteringsfeil, og lagmannsretten la til grunn at byggherren derfor «innen utgangen av januar 2016, burde ha undersøkt tegningsgrunnlaget for tilbygget nærmere, slik at uteglemmelsen av lydkravet i trekantet veggområde i andre etasje hadde blitt avdekket.» At byggherren hadde reklamert ca. tre måneder etter dette tidspunktet, var etter lagmannsrettens syn innenfor kontraktens krav til «rimelig tid». Det var derfor ikke reklamert for sent.

Byggherrens krav var heller ikke foreldet.

Denne avgjørelsen illustrerer et praktisk problem for både byggherrer samt entreprenører som benytter underentreprenører og leverandører: Det kan være utfordrende å avdekke hvilken aktør som er årsak til avvik som oppdages. Dersom man ikke reklamerer overfor ansvarlig aktør, risikerer man altså å tape et ellers berettiget krav – nedsiden kan derfor være stor dersom man «spiller på feil hest». Dersom det foreligger usikkerhet omkring årsaksbildet, er det ofte en mulighet å sende reklamasjon til flere aktører samtidig, for også å gi hver enkelt aktør mulighet til å fremme sitt synspunkt. Det er derfor viktig ikke å låse seg inn i et spor dersom man oppdager avvik, men at man først kartlegger hvilke muligheter som finnes for at årsaken kan ligge i andre ledd, for deretter å reklamere tidlig overfor aktuelle aktører. Selv om resultatet i denne saken gikk i byggherrens favør, til tross for at det tok lang tid før det ble reklamert overfor arkitekten, er vår anbefaling at man alltid bør søke reklamere så tidlig som mulig. 

Hålogaland: Når kan det gjøres unntak fra entreprenørens utbedringsrett? (LH-2018-105992)

Hålogaland lagmannsrett avsa 11. mars 2019 dom i sak mellom byggherre og entreprenør vedrørende mangler ved oppføring av et leilighetskompleks. Byggherren hadde i en tidligere rettsprosess blitt dømt til å betale erstatning til beboerne i leilighetskomplekset som følge av mangler i boligene, og kjøperne hadde fått medhold i at de omfattende manglene ga dem hevingsrett. Byggherren krevet tilsvarende erstatning for manglene av entreprenøren. I tingretten fikk byggherren erstatning for utbedringskostnader knyttet til enkelte mangler, mens entreprenøren ble frifunnet mot utbedring av enkelte andre mangler. Ankesaken knyttet seg til de manglene som tingretten hadde funnet det å foreligge utbedringsrett for. Byggherren krevet erstatning også for disse manglene for lagmannsretten. Byggherren fikk delvis medhold i sitt krav.

Kontrakten var bygget på NS 3431, og gjaldt oppføring av leilighetskomplekset, men omfattet ikke fag som elektro, VVS, grunn- og betongarbeider etc. De ulike fagene ble organisert i flere sideordnede entrepriser.

Lagmannsrettens vurdering av de enkelte manglene er konkret begrunnet, og dermed av begrenset generell interesse. Lagmannsretten foretok imidlertid en samlet vurdering av hvorvidt entreprenørens utbedringsrett fortsatt var i behold. Til tross for at det ikke var fremsatt formriktige krav om utbedring fra byggherren, kom lagmannsretten til at entreprenørens utbedringsrett var bortfalt.

Lagmannsretten viste for det første til at et formriktig krav om utbedring neppe ville resultert i at utbedring hadde blitt foretatt. Byggherren hadde bedt entreprenøren om å avklare hvorvidt utbedringsretten ville nyttes innen en viss dato. Disse henvendelsene ble ikke besvart av entreprenøren. Utbedring ble for første gang tilbudt av entreprenøren under hovedforhandlingen for tingretten, flere år etter at tvisten hadde oppstått, og da kun for erkjente mangler. Det kom da også frem at entreprenørens manglende initiativ til å foreta retting, skyldtes at entreprenøren mente at det kun forelå utbedringsplikt for erkjente mangler. Som fremhevet av lagmannsretten, gjelder imidlertid utbedringsplikten for alle påberopte mangler – men da slik at entreprenøren kan kreve sikkerhet dersom det skulle vise seg at forholdet som utbedres ikke utgjorde en mangel likevel.

For det andre forelå det også øvrige forhold som etter lagmannsrettens oppfatning tilsa at utbedringsretten var tapt. Det var allerede avklart at manglene som var omfattet av den første rettsprosessen skulle utbedres av andre enn den aktuelle entreprenøren. Etter de omstendighetene som forelå i saken tilsa også dette etter lagmannsrettens oppfatning at utbedringsretten var gått tapt, fordi det ville være en fordel med en enhetlig prosjektering og koordinering av utbedringsarbeidene. Lagmannsretten la også til grunn at det på grunn av manglenes karakter og omfang forelå berettiget grunn til å frykte at entreprenøren ikke ville gjennomføre utbedringen på en tilfredsstillende måte.

Entreprenørens utbedringsrett er i standardkontraktene formulert som et absolutt krav. Avgjørelsen illustrerer imidlertid at det kan tenkes unntak fra dette. Dette kan sies å ha en viss parallell til foreliggende rettspraksis som fastslår at det kan tenkes unntak fra det tilsvarende kravet til særskilt varsel før en kontrakt heves. Også her har imidlertid partene alt å tjene på å opptre i samsvar med kontraktens krav, herunder krav til varsling.

Borgarting: Ansvar for tiltak som kompenserer for mangler (LB-2017-148733).

Borgarting lagmannsrett avsa 28. mars 2019 dom i en sak angående mangelsansvar etter boring av tunnel for overvann. Avgjørelsen illustrerer grensedragningen mellom de ulike mangelsbeføyelsene i NS-kontraktene: Ansvar for utbedringskostnader, prisavslag, og erstatning.

Byggherren – en kommune - hadde engasjert en entreprenør i en utførelsesentreprise for å bore en mikrotunnel for transport av overvann. Partene hadde avtalt at tunnelen skulle ha en diameter på 600 mm, men entreprenøren måtte etter hvert gi opp å utvide tunnelen til denne dimensjonen over hele lengden. Store deler av tunnelen ble dermed kun boret opp til 440 mm. Partene ble enige om en prisreduksjon som følge av at tunnelen ble smalere, men var likevel ikke enige om hvem som hadde ansvaret for dette. Entreprenøren hevdet at dette skyldtes avvikende grunnforhold, og krevde tillegg for bl.a. ventetid med grunnlag i dette. Byggherren bestred dette, og krevde dekket de kostnader avviket i dimensjoner hadde medført. Dette inkluderte kompenserende tiltak for kapasitetsreduksjonen, herunder konstruksjon av et fordrøyningsmagasin.

Entreprenøren fikk ikke medhold i at avviket skyldtes avvikende grunnforhold, og retten la dermed til grunn at avviket i utgangspunktet var entreprenørens risiko. Byggherren fikk likevel ikke medhold i sine motkrav knyttet til avviket.

Lagmannsretten la til grunn at entreprenørens erstatningsansvar for utbedringskostnader er begrenset til rettingsarbeid som byggherren kan kreve at entreprenøren utfører selv. Kostnadene til kompenserende tiltak som byggherren krevde dekket utgjorde ikke utbedring av den tunnelen entreprenøren skulle utføre, og kunne derfor ikke kreves på objektivt grunnlag. Lagmannsretten påpekte at kostnadene kunne vært krevd dekket som prisavslag – riktignok med det forbehold at partenes avtale om reduksjon i pris også kunne anses som en avtale om prisavslag, som sperret for ytterligere mangelskrav. Kommunen hadde imidlertid ikke krevd prisavslag, og retten kunne dermed uansett ikke tilkjenne dette. 

Den eneste gjenværende muligheten var da erstatning, som i dette tilfellet forutsatte grov uaktsomhet. Retten så imidlertid heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning, da kommunen ikke hadde sannsynliggjort at det var mulig å levere en tunnel med de angitte dimensjonene. Det var da ikke grunnlag for å konstatere grov uaktsomhet knyttet til selve utførelsen. Kommunens anførsel om at det var grovt uaktsomt å inngi et tilbud basert på en utførelse som ikke var mulig å oppnå ble også avvist, da retten mente at det ikke forelå noen årsakssammenheng mellom tilbudet og tapet kommunen mente å ha blitt påført.

Eidsivating: Fortolkning av prisgrunnlag (LE-2018-64025)

Den 29. mars 2019 avsa Eidsivating lagmannsrett dom i sak mellom en kommune og en rammeavtaleleverandør vedrørende forståelsen av prisingsreglementet under kontrakten. Arbeidene skulle utføres som regningsarbeid (kost + påslag), hvilket partene var enige om. Ved beregningen av «selvkost», tok imidlertid leverandøren utgangspunkt i en prisbok kalt Grossistenes nye nettoprissystem, og beregnet påslag av dette. Det ble følgelig ikke tatt utgangspunkt i de faktiske utgiftene til leverandøren. Kommunen krevet tilbakebetalt det som oversteg leverandørens selvkost pluss påslag. Kommunen fikk medhold i sitt krav.

Lagmannsretten stod altså overfor to ulike tolkningsalternativer; beregning med utgangspunkt i grossistens veiledende prisliste, eller beregning med utgangspunkt i faktiske påløpte kostnader. Ved tolkningen tok lagmannsretten utgangspunkt i rekken av Høyesterettspraksis vedrørende risikoen for uklarheter i konkurranse- og kontraktsdokumenter, herunder Mika-dommen (Rt. 2012 s. 1729).

I anbudskonkurransen ble tilbyderne bedt om å opplyse hvem som var deres leverandør av materiell, de ble bedt om å fremlegge veiledende prisliste med rabattsatser, og tilbyderne ble spurt hva som var «deres påslagsprosent på nettopris». Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at det med «nettopris» var ment tilbydernes faktiske innkjøpspris. Dersom leverandørens intensjon var at beregningsgrunnlaget for påslaget skulle være grossistens veiledende priser, burde derfor leverandøren ha klargjort dette i sitt tilbud. De uklarheter som oppstod ved at slik klargjøring ikke fant sted, måtte derfor i utgangspunktet gå utover tilbyderen. Det var ingen holdepunkter for at kommunen på et tidligere tidspunkt hadde blitt kjent med beregningsgrunnlaget for påslaget, og det var derfor intet grunnlag for leverandørens anførsel om at partene underveis hadde fått en felles forståelse av at det var slik vederlagsberegningen under kontrakten skulle være. Kontrakten ble derfor å forstå slik byggherren leste den; nemlig slik at vederlaget skulle tilsvare faktisk innkjøpspris pluss påslag.

Det var videre et spørsmål om kommunen hadde tapt kravet på tilbakebetaling av overskytende betaling som følge av passivitet. Faktureringen hadde foregått i mange måneder, uten vedlagt fakturagrunnlag, uten at kommunen hadde kommentert dette. Lagmannsretten fant likevel ikke kravet å være avskåret som følge av passivitet. Lagmannsretten viste til at de løpende á konto-fakturaene bar preg av å være forhåndsbetalinger. Videre ble fremhevet at det ikke ble levert noe grunnlag for den enkelte faktura, hvilket gjorde det umulig for kommunen å vurdere holdbarheten av de kravene som ble fremsatt gjennom fakturaene, utover rene konstateringer av at det opplevdes høyt.

Leverandøren ble ikke hørt med sin anførsel om at kommunens krav måtte settes ned med grunnlag i læren om bristende forutsetninger eller avtl. §§ 33 eller 36. Det var ikke synbart for kommunen at leverandøren hadde regnet med en så høy fortjeneste som det fakturerte viste seg å innebære, og leverandøren hadde ikke oppfylt sin lojalitetsplikt overfor kommunen når han ikke hadde vært åpen om sin prissetting.

TINGRETTENE

Nedre Romerike: Ansvar for «ukurante» 3D-modeller.

Nedre Romerike tingrett avsa 24. januar 2019 dom i sak mellom en entreprenør og byggherre (Statens vegvesen), hvor entreprenøren krevde 54 MNOK i tilleggsvederlag grunnet mangelfullt prosjekteringsgrunnlag. Tingretten kom til at entreprenøren hadde grunnlag for kravet, og byggherren ble dømt til å betale 25,2 MNOK inkl. mva. i tilleggsvederlag.

Kontrakten var inngått på grunnlag av NS 8406, med enkelte endringer og tilpasninger, og gjaldt en utførelsesentreprise i et vegprosjekt. Kontrakten var basert på enhetspriser, med samlet kontraktssum på nærmere 450 MNOK. Arbeidet ble utført i perioden mai 2013 til desember 2015.

I prosjektet hadde byggherren engasjert en rådgivende ingeniør, som blant annet skulle levere fagmodell – en digitalt generert 3D-modell som i hovedsak inneholder informasjon om hva som skal bygges og hvordan dette skal utformes. Byggherrens rådgiver hadde igjen benyttet en dansk underleverandør for prosjektering og levering av stikningsdata/fagmodell for veg.

Det viste seg at stikningsdatadataleveransen bød på problemer for entreprenøren, særlig med hensyn til arbeider med utstikning og masseberegning samt bruk av maskinstyringsverktøy. I tillegg til at dataleveransen inneholdt enkelte feil og mangler, var filene levert i et annet format enn entreprenøren hadde forutsatt å benytte – av partene ble omtalt som «dansk modell». Den «danske modellen» innebar at stikningsdataene ikke passet til programvaren og systemene entreprenøren hadde for å kunne lese og arbeide med prosjekteringsunderlaget, som hadde rigget seg for leveranse i «VIPS»-format (Vegvesenets Interaktive Planleggings System). For at entreprenøren skulle kunne ta stikningsdataene i bruk, måtte datafilene konverteres, men dette innebar at dataene fikk en dårligere funksjonalitet enn dersom leveransen hadde vært i VIPS-format.

Tingretten la til grunn at feil ved prosjekteringen som utgangspunkt var byggherrens risiko, og kom til at både konkret feil og filformatet som sådan utgjorde svikt i prosjekteringsgrunnlaget. Ut fra kontrakten kunne entreprenøren forvente å motta det vesentlige av stikningsdata i form av fagmodeller, og leverte stikningsdata skulle ha en kvalitet og en funksjon slik at entreprenøren kunne hente ut maskinstyrings- og utsettingsdata fra de prosjekterte fagmodellene. Det var rett nok ikke uttrykkelig spesifisert i kontrakten hvilket format stikningsdataene ville bli levert i. VIPS-format var imidlertid å anse som etablert norsk bransjepraksis, som – til tross for at det finnes flere andre programvarer/datafilformater for vegprosjektering som er mye brukt i andre land – hadde vært den alminnelige og nærmest enerådende standarden for prosjektering av vei i Norge. I mangel på særlige opplysninger om annet, hadde entreprenøren derfor grunn til å forvente at stikningsdata ble levert i VIPS-format, og byggherren overholdt ikke sin forpliktelse ved levering av «dansk modell».

I utmålingen av kravet hadde entreprenøren forsøkt å sannsynliggjøre tapet både ved en differansebetraktning («ovenfra og ned») og gjennom en beregning av konkrete tapsposter («nedenfra og opp»). Retten la til grunn at entreprenøren hadde basert kravet på løpende vurderinger underveis i byggetiden, og hadde ingen prinsipielle innvendinger mot entreprenørens beregningsmetode. Retten viste også til at byggherren ikke hadde gitt tilbakemelding eller innspill på kravoppsettene entreprenøren hadde fremsatt underveis i prosjektet, hva gjaldt effekten av redusert effektivitet. Etter en gjennomgang og konkret vurdering av kravpostene – i alt 12 poster – tilkjente tingretten entreprenøren 25,2 MNOK inkl. mva. i kompensasjon for plunder og heft, av et krav på totalt 54 MNOK. Kompensasjonen inkluderte merkostnader for stikkere/geomatikere, økte generalkostnader til drift av rigg, effektivitetstap i produksjonen, redusert utnyttelse av maskinpark og overtidskompensasjon, samt kompensasjon for lønns- og prisjustering, avsavnsrente og forsinkelsesrente.

Avgjørelsen er et eksempel på at byggherren som hovedregel bærer risikoen for feil ved prosjekteringsgrunnlaget i utførelsesentrepriser. Ved mangel på spesifisering i kontrakten, kan kontrakten bli supplert med bransjepraksis, hvor avvik fra bransjepraksis i seg selv kan gi grunnlag for endringskrav. Den er også et eksempel på beregning av plunder og heft-krav.

Det er interessant å merke seg at verken byggherren eller entreprenøren hadde vært kjent med at det kunne oppstå problemer med datautveksling fra andre formater enn NovaPoint/VIPS da kontrakten ble inngått. I så måte kan saken tjene som et eksempel på at uforutsette problemer kan oppstå når nasjonal kontrakts- og bransjepraksis møter det internasjonale markedet, og at det kan være grunn til å vie særlig oppmerksomhet omkring kontraktsformuleringene dersom man forholder seg til utenlandske aktører.

Avgjørelsen er påanket.

Se også utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i 2018: Q4, Q3Q2 og Q1