Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
bro

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i fjerde kvartal 2018

Er du interessert i holde deg oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett? Her belyser vi utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i fjerde kvartal 2018. Vi har fra denne perioden valgt ut én avgjørelse fra Høyesterett, én kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg, og fem avgjørelser fra lagmannsrettene. Vi ser blant annet på Høyesterettsavgjørelsen som gjelder spørsmålet om direktekrav på ulovfestet grunnlag, et mye omdiskutert tema på kontraktsrettens område, og flere andre entrepriserettslige avgjørelser.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger.

Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett. Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i fjerde kvartal 2018.

Vi har fra denne perioden valgt ut én avgjørelse fra Høyesterett, én kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg, og fem avgjørelser fra lagmannsrettene. Høyesterettsavgjørelsen gjelder spørsmålet om direktekrav på ulovfestet grunnlag, et mye omdiskutert tema på kontraktsrettens område. Kjennelsen fra Høyesteretts ankeutvalg gjelder habilitetskrav til fagkyndige meddommere. De fem lagmannsrettsavgjørelsene berører ulike entrepriserettslige tema, herunder mangelsinnsigelser, krav om vederlagsjustering som følge av endringer, heving, og bruk av e-post som kommunikasjonskanal for kontraktuelle varsler.

HØYESTERETT

Direktekrav (HR-2018-2256-A)

Høyesterett avsa den 27. november 2018 en avgjørelse om en entreprenørs mulighet til å fremme krav direkte mot en rådgiver som hadde bistått entreprenørens arkitekt i forbindelse med rehabiliteringen av Midtbygningen på Universitetsplassen i Oslo. Arkitekten skulle forestå blant annet prosjekteringen og VVS-arbeidene, og benyttet i den forbindelse flere underrådgivere. Arkitekten gikk senere konkurs, og da entreprenøren ville kreve erstatning for angivelige prosjekteringsfeil, ble kravet rettet mot to av arkitektens underrådgivere, for deres arbeider med henholdsvis VVS og elektro.

Spørsmålet for Høyesterett var om entreprenøren hadde mulighet til å fremme erstatningskravet direkte mot arkitektens rådgivere, selv om vedkommende rådgiver altså ikke var entreprenørens kontraktspart. Partene hadde benyttet prosjekteringsstandarden NS 8402, som ikke inneholdt regler om direktekrav. Konkret var problemstillingen om kontrakten mellom entreprenøren og arkitekten måtte suppleres med ulovfestede regler om direktekrav.

Høyesteretts avdeling på fem dommere delte seg i to fraksjoner, hvor flertallet på tre dommere kom til at entreprenøren ikke hadde adgang til å fremme kravet på kontraktserstatning direkte mot underrådgiveren. Mindretallet på to dommere fant, etter en nærmere vurdering, at det var rettslig grunnlag for fremsettelse av direktekrav i denne saken.

Avgjørelsen er nærmere kommentert av advokatfullmektig Matias Falbach og advokat Knut Hausken Magnussen. Se også artikkel i Byggeindustrien av partner Espen Nyland og advokatfullmektig Matias Apelseth.

Spørsmål om habilitet for fagkyndig meddommer

Den 23. oktober 2018 avsa Høyesteretts ankeutvalg en kjennelse vedrørende valg av fagkyndig meddommer i den da forestående hovedforhandlingen mellom en norsk entreprenør og en offentlig byggherre (Statens vegvesen og Bane NOR). Rettsaken, som er berammet fra november 2018 til våren 2019, gjelder sluttoppgjøret for den såkalte FP3-parsellen langs Mjøsa.

Tematikken – valg av fagkyndige meddommere – er velkjent i bransjen, og partene legger ofte ned mye tid og ressurser i oppnevningen. Uenigheter om habilitet løses normalt ved dialog mellom partene. For det tilfellet at partene ikke kommer til enighet, vil domstolene avgjøre hvorvidt den aktuelle meddommeren er skikket for oppdraget.

I denne saken hadde entreprenøren, både for tingretten og lagmannsretten, forgjeves anført at meddommeren hadde bånd til staten som part og en ikke ubetydelig økonomisk egeninteresse som gjorde vedkommende inhabil i den forestående rettsaken mellom entreprenøren og Bane NOR.

Videre hevdet entreprenøren at meddommeren hadde kommet med kritiske utsagn om entreprenørers plunder og heft-krav, noe som angivelig måtte få betydning for saken, all den tid entreprenøren hadde fremsatt et krav på over 464 millioner for nedsatt produksjonseffektivitet. I tillegg mente entreprenøren at meddommeren hadde gitt uttrykk for forutinntatte synspunkter mot advokatfirmaet som bisto entreprenøren i saken.

Høyesteretts ankeutvalg fant enstemmig at anken ikke kunne føre frem. Meddommeren ble ansett for ikke å være inhabil av samtlige tre instanser, og er én av de fagkyndige meddommere i den nå påbegynte hovedforhandlingen.

LAGMANNSRETTEN

Mengdeøkninger - Sluttoppgjør Tverlandsbrua (LH-2018-31915)

Hålogaland lagmannsrett avsa 10. oktober 2018 dom i tvistesak om sluttoppgjør etter oppføringen av Tverlandsbrua i Bodø kommune. Partene i saken var Statens vegvesen som opptrådte som byggherre og Reinertsen AS som entreprenør. Kontrakten var en utførelsesentreprise med regulerbare mengder (NS 8405). Regulerbare mengder innebærer at entreprenøren får betalt per medgått enhet, etter oppgitte enhetspriser. Ved mengdeøkning øker således vederlaget.

Et av de sentrale spørsmålene i saken var hvorvidt økning i mengder armering og løsmasser utgjorde en endring etter kontrakten som ga krav på ytterligere vederlag for entreprenøren. Lagmannsretten la til grunn at vurderingen måtte avgjøres på grunnlag av om økningen i vesentlig grad oversteg det entreprenøren burde forvente, jf. NS 8405 pkt. 22.1.

Som utgangspunkt for vurderingen var det etter lagmannsrettens syn av relevans å se hen til hva en aktsom entreprenør ville tatt i betraktning. Utgangspunktet var ifølge lagmannsretten klart synliggjort i kontrakten hvor entreprenøren må forvente endringer. Et annet sentralt punkt var videre avvikets størrelse, samt hvor usikker byggherres opprinnelige angivelse av mengde var. Resonnementet var basert på at først når avviket forrykker grunnlaget for tids- eller kostnadskalkylen vil det ha betydning for entreprenøren. Lagmannsretten la til grunn at avviket i slike tilfeller må være «ganske betydelig». Retten la også vekt på at byggherren hadde tatt et forbehold i form av at det var presisert at angitte armeringsmengder var foreløpige.

Mengdeøkningen på armering tilsvarte en økning på i underkant av 2,5 % av kontraktssummen. Om den totale mengdeøkningen uttalte lagmannsretten at den ikke i seg selv tilsa, hverken absolutt eller relativt, at økningen var vesentlig større enn entreprenøren burde tatt i betraktning.

Lagmannsretten kom likevel etter en konkret vurdering til at mengdeøkningen på bestemte deler av de enkelte aksene på broen vesentlig oversteg det entreprenøren burde tatt i betraktning. En mengdeøkning på tre av aksene med over 50 % oversteg vesentlig det entreprenøren burde tatt i betraktning. For andre akser lå økningen på mellom 4 og 40 prosent. Flertallet kom til at disse økningene ikke var tilstrekkelig store til å utgjøre en endring.

Rettens avgjørelse ble gitt under dissens mellom fagdommerne og de to fagkyndige meddommerne. Dette gjaldt spørsmålet om mengdeøkningen oversteg hva entreprenøren burde tatt i betraktning. Fagdommerne la til grunn at entreprenøren burde ha tatt i betraktning mengdeøkningen.

Mangelskrav i grunnentreprise - Åsland Pukkverk (LB-2017-50988)

Borgarting lagmannsrett avsa 23. november 2018 dom i tvist mellom ASKO Bygg Vestby AS og Åsland Pukkverk AS. Tvisten gjaldt i all hovedsak mangelsinnsigelser mot en tomt Åsland Pukkverk hadde opparbeidet for ASKO. Lagmannsretten gav ASKO medhold i at fyllingen Åsland hadde opparbeidet var mangelfull og dermed måtte utskiftes. Retten konstaterte også at mangelen skyldtes grov uaktsomhet hos Åsland Pukkverk.

Bakgrunnen for prosjektet var at ASKO skulle oppføre et nytt automatisert kjølelager i Vestby. Grunnarbeidene, inklusive opparbeidelse av sprengsteinsfylling for bygget, skulle utføres av Åsland Pukkverk som en totalentreprise, mens selve bygget skulle oppføres av en egen byggentreprise.

Kjølelageret skulle inneholde avanserte logistikksystem, som stilte strenge krav til setninger. Kravspesifikasjonen til grunnarbeidene fastslo derfor at fyllingen måtte bestå at T1-masser, det vil si ikke telefarlige masser. Etter at Åsland Pukkverk hadde ferdigstilt mesteparten av sine arbeider, og byggentreprisen hadde påbegynt sine arbeider, ble det imidlertid avdekket at fyllingen bestod av T2-masser. Som en følge av dette ble det besluttet å masseutskifte de øverste 1,70 meterne av fyllingen med telesikre masser. Dette ble utført av Åsland Pukkverk, som likevel bestred at det var grunnlag for å kreve masseutskiftning, både fordi massene etter Åsland Pukkverks oppfatning ikke var mangelfulle, og fordi utskiftning etter Åsland Pukkverks oppfatning var et uforholdsmessig tiltak. Åsland tok deretter ut søksmål mot ASKO med krav om betaling for utbedringsarbeidet. ASKO bestred kravet, og fremmet på sin side krav om erstatning for de kostnader manglene hadde påført ASKO.

Lagmannsretten gav ASKO medhold i at fyllingen var mangelfull. Åsland Pukkverks anførsler om at det normalt ikke stilles krav til T1 for denne typen fyllinger ble avvist med henvisning til at det i denne saken eksplisitt var angitt at fyllingen skulle være T1. Åsland Pukkverk fikk heller ikke medhold i at utskiftning var uforholdsmessig. Lagmannsretten konstaterte at mangelen skapte risiko for at tomten ikke var telesikker, og at det derfor måtte påvises et klart og markant avvik mellom kostnadene til masseutskiftning – i denne saken ca. 5,6 MNOK - og det som ble oppnådd for at utskiftningen kunne bedømmes som uforholdsmessig. Vurderingen av om det forelå et slikt avvik måtte ta utgangspunkt i situasjonen slik den forelå da mangelen ble avdekket. At Åsland Pukkverk i etterkant av masseutskiftningen hentet inn fagkyndige rapporter til støtte for sitt syn ble derfor ikke tillagt nevneverdig vekt i vurderingen. Lagmannsretten konkluderte også med at masseutskiftning uansett fremstod som et fornuftig og velegnet utbedringstiltak, og det mest effektive tiltaket for å sikre en telesikker tomt.

Lagmannsretten vurderte også Åsland Pukkverks adferd som grovt uaktsom. Retten konstaterte at kontraktsbruddet gjaldt en kjerneforpliktelse i kontrakten, som skulle sikre at tomten var telesikker. Kontraktsbruddet medførte dermed en betydelig skaderisiko. Lagmannsretten la også betydelig vekt på fraværet av kvalitetssikring og kontroll hos Åsland Pukkverk. Det var ikke tatt noen prøver av massene, og basert på bevisførselen la lagmannsretten til grunn at «Åsland ikke [har] hatt noen form for løpende tilsyn og kvalitetskontroll av massene underveis i arbeidet». Dette ble vurdert som sterkt klanderverdig. Som følge av at Åsland Pukkverk ble vurdert å ha opptrådt grovt uaktsomt, fikk ASKO medhold i betydelige deler av sine erstatningskrav, herunder erstatning for forsinkelsesrelaterte kostnader.

Åsland Pukkverk fikk derfor ikke medhold i sitt krav om vederlag for utbedringsarbeidene, ca. 5,6 MNOK. ASKO fikk på sin side medhold i betydelige deler av sine motkrav. Samlet ble Åsland Pukkverk dømt til å betale ASKO Bygg Vestby i overkant av 10 MNOK i erstatning for de merkostnader ASKO var påført som følge av mangelen. Åsland Pukkverk ble også dømt til å dekke halvparten av ASKOs sakskostnader.

Avgjørelsen er illustrerende for den såkalte misforholdsbegrensningen knyttet til entreprenørens utbedringsplikt. Så lenge kontraktsbruddet kan sies å ha funksjonell betydning for bygget eller anlegget, vil adgangen til å påberope seg at utbedring er uforholdsmessig være snever. Det er også verdt å merke seg at vurderingen må skje med utgangspunkt i situasjonen «der og da». Mener entreprenøren at utbedring ikke er nødvendig, eller at en alternativ utbedringsmetode vil være mer hensiktsmessig, må entreprenøren foreslå dette for byggherren før beslutningen tas, og begrunne sitt standpunkt. Dersom entreprenøren i stedet nøyer seg med å blankt avvise krav om utbedring uten nærmere begrunnelse, kan han ikke vente å bli hørt med nye anførsler som først fremsettes i ettertid.

Avgjørelsen føyer seg også inn i rekken over saker hvor manglende kontroll og kvalitetssikring fører til fellelse for grov uaktsomhet. Selv om terskelen for grov uaktsomhet ligger høyt, vil grunnleggende svikt på dette området tilsi at entreprenøren har opptrådt grovt uaktsomt. Dersom entreprenøren, som i dette tilfellet, overhodet ikke kan vise til at det er gjennomført kontroll eller kvalitetssikring, vil forholdet raskt kunne bli bedømt som grovt uaktsomt.

Avgjørelsen er rettskraftig.

ASKO Bygg Vestby var i denne saken representert av Kluge ved advokat Espen Nyland og advokat Vegar Vatne.

Heving – SVV – BL Entreprenør (LF-2018-45329)

Frostating lagmannsrett avsa 17. desember 2018 dom i sak mellom byggherre og entreprenør vedrørende heving av kontrakt om bygging av gang- og sykkelvei. Kontrakten var lagt opp som utførelsesentreprise etter NS 8406.

Byggherren hevet kontrakten som følge av en rekke ulike forhold, herunder problemer med samhandling med entreprenøren, varsling i tilknytning til trafikkavvikling, mangler ved HMS, stenging av veg og sprenging i strid med planer og forutsetninger i kontrakt, drift utenfor grensene for anleggsområdet, m.m. I tingretten fikk entreprenøren medhold i at vilkårene for heving ikke var oppfylt, og at hevingen dermed var urettmessig. Entreprenøren fikk dermed også tilkjent erstatning, men med et langt lavere beløp enn krevet. Kluge skrev om tingrettsdommen i nyhetsbrev for første kvartal 2018.

Lagmannsretten kom, som tingretten, til at byggherrens heving av kontrakten var urettmessig, og entreprenøren fikk følgelig fullt medhold i lagmannsretten. Riktignok var det, etter begge rettsinstansenes oppfatning, enkelte kontraktsbrudd fra entreprenørens side. Disse var imidlertid langt fra hevingsberettigende.

Blant de kontraktsbrudd byggherren påberopte som hevingsberettigende, var de viktigste knyttet til HMS. Som fra tingretten, ble imidlertid det alt vesentligste av kritikken vedrørende HMS rettet mot byggherren i lagmannsrettens dom. Blant annet fant lagmannsretten at byggherrens SHA-plan var mangelfull, og at byggherren burde ha utarbeidet nærmere beskrivelse av fremgangsmåte for å håndtere de risiki som var knyttet til vanskelige bergarter.

Lagmannsretten tilkjente erstatning for urettmessig heving med samme beløp som tingretten.

Som tingrettsdommen, illustrerer lagmannsrettsdommen at kravene til byggherrens oppmerksomhet og oppfølging rundt sikkerhetsmessige forhold øker i takt med omfanget av de risikoer som avdekkes i prosjektet. Dersom eksempelvis geologiske undersøkelser avdekker vanskelige grunnforhold som vil kunne utgjøre fare i prosjektet, er byggherren nødt til å følge opp dette gjennom illustrering av konkrete tiltak for å ivareta nevnte risikoer for å oppfylle sine forpliktelser etter byggherreforskriften. Noe annet ville åpne for at entreprenøren kunne måtte spekulere i sikkerhet, som ikke kan aksepteres.

E-post som skriftlig varsel (LB-2017-87697)

Borgarting avsa den 17. desember 2018 dom i sak mellom en hovedentreprenør og underentreprenør vedrørende sluttoppgjør etter elektrounderentreprise, og diverse motkrav fra hovedentreprenøren. Motkravene knyttet seg til anførte mangler ved leveransen, og erstatning/dagbøter som følge av forsinkelse. Kontrakten var en underentrepriseavtale basert på NS 8416. Underentreprenøren fikk medhold fullt ut.

Hovedentreprenørens innsigelser til sluttoppgjøret, og anførslene om mangler ved leveransen, ble i all hovedsak avgjort etter vurderinger hvor preklusjon stod sentralt. Lagmannsrettens vurderinger i så henseende var konkret begrunnet, og dermed av begrenset generell interesse. Enkelte vurderinger er imidlertid grunn til å trekke frem.

Blant disse er lagmannsrettens vurderinger knyttet til bruk av e-post og brev for fremsettelse av varsler og krav. Av avtalen mellom partene fremgikk at «Varsler og krav skal sendes som vedlegg til» en spesifisert e-postadresse. I tillegg var det i kontrakten huket av for at «varsler og krav kan gis ved elektronisk kommunikasjon». Underentreprenøren hadde overlevert sine krav i sluttoppgjøret pr. papir. Hovedentreprenøren hadde deretter oversittet fristen for innsigelser, som i utgangspunktet innebærer at innsigelsene tapes. Hovedentreprenøren mente imidlertid at de siterte deler av kontrakten medførte at e-post var eneste tillatte måte å sende varsler og krav på, og anførte derfor at fremsettelse av krav på papir ikke utløste fristen for å fremsette innsigelser. Dette fikk hovedentreprenøren ikke medhold i. Lagmannsretten mente det hadde formodningen mot seg at partene gjennom avtalen også skulle ha ment å avskjære andre former for skriftlig kommunikasjon.  Hovedentreprenørens innvendinger til sluttoppgjøret som ble fremsatt senere enn to måneder etter denne oversendelsen, var derfor prekludert, jf. NS 8416 pkt. 25.2.

Dette illustrerer at en avtale om at også elektronisk kommunikasjon faller inn under skriftlighetskravet etter standarden, ikke uten videre kan tolkes dithen at andre kommunikasjonsmidler som faller inn under det alminnelige skriftlighetskravet, er avskåret. En tolkning som avskjærer ellers tillatte kommunikasjonsmidler må ha klare holdepunkter i kontrakten.

Hovedentreprenøren anførte videre at underentreprenøren uansett var avskåret fra å fremme preklusjonsinnsigelser. Hovedentreprenøren viste til NS 8416 pkt. 25.2, som sier at «Innsigelser og krav som ikke fremmes innen fristen, kan ikke fremsettes senere. Dette gjelder likevel ikke innsigelser og krav som er bragt inn for domstolene eller avtalt voldgift.» Hovedentreprenøren mente dermed at siden innsigelsene og kravene nå var gjenstand for rettslig behandling, var preklusjonsinnsigelsene avskåret. Denne anførselen førte ikke frem. Lagmannsretten uttalte at bestemmelsen klart ikke er slik å forstå at prekluderte krav vekkes til live ved å fremme dem til behandling for domstolene. At lagmannsrettens konklusjon her er korrekt, er etter vår vurdering ikke tvilsomt.

Beregning av tilleggsvederlag for arealøkning (LG-2018-6686)

Gulating lagmannsrett avsa 17. desember 2018 dom i sak mellom byggherre og entreprenør vedrørende størrelsen på tilleggsvederlag som følge av at to boligblokker hadde fått større areal enn det som var forutsatt i tilbudsgrunnlaget og tilbudet.

Prosjektet knyttet seg til tre boligblokker, henholdsvis A, B og C, der tilbyder skulle prise opsjon på bygging av blokk B og blokk C i sitt tilbud knyttet til blokk A. Opsjonene var angitt som fastpriser. Etter kontraktsinngåelse, men før opsjonsutvidelse, utvidet byggherren arealet i blokk B og C. Entreprenøren krevde tilleggsvederlag som følge av arealøkningen, og mente at dette skulle avregnes som regningsarbeid. Byggherren avviste på sin side at entreprenøren hadde krav på tilleggsvederlag, og mente at dette uansett måtte beregnes etter kvadratmeterprisen som lå til grunn for opprinnelige fastpriser.

I tiden mellom kontraktsinngåelse og opsjonsutløsing, hadde imidlertid byggherren sørget for å få tegnet blokkene større enn forutsatt ved tilbudsinngivelsen. Under blokkene skulle også bygges et tilhørende parkeringsanlegg, som også ble utvidet. Entreprenøren aksepterte å bygge disse større blokkene og parkeringskjelleren, men fremholdt at dette ville medføre et krav på tilleggsvederlag for økningen. Byggherren på sin side mente at fastprisen som var gitt for blokkene i det opprinnelige tilbudet også måtte anses å innbefatte arealøkningen, slik at entreprenøren var avskåret fra å kreve tillegg. Entreprenøren fikk medhold i krav om tilleggsvederlag, men med et langt lavere beløp enn opprinnelig krevet.

Lagmannsretten gav entreprenøren medhold i at arealutvidelsen utløste krav om tilleggsvederlag, men avviste at dette skulle skje som regningsarbeid. I stedet tilkjente lagmannsretten tillegg basert på kvadratmeterprisen for hhv. blokk B og C. Kalkulasjonsforutsetningene for opsjonsprisen ble dermed lagt til grunn som en anvendelig enhetspris, selv om kontrakten ikke angav enhetspriser som sådan.

ANNET

I den senere tid har flere dommer på entrepriserettens område blitt anket til Høyesterett. I denne perioden har ankeutvalget truffet beslutning for flere av disse, der enkelte har sluppet inn til Høyesterett.

Kluge har tidligere skrevet om LE-2017-133058, som var en sak om sluttoppgjør, der tvisten blant annet dreide seg om krav knyttet til plunder og heft. I lagmannsretten fikk entreprenøren medhold i krav om tilleggsvederlag basert på slik nedsatt produksjonseffektivitet, men med et lavere beløp enn krevet. Lagmannsrettens utmåling var i stor grad basert på fritt skjønn, hvilket betyr at dommen gir liten veiledning for hvordan utmåling skal foretas i tilsvarende krav. Byggherren anket dommen, og anken knytter seg til nettopp prinsippet for utmåling av denne typen krav. Saken ble sluppet inn til Høyesterett, slik at det etter hvert kan ventes at det kommer en mer prinsipiell avklaring av utmålingsspørsmålet, som vil få betydning for tilsvarende saker. Du kan lese vår oppsummering av lagmannsrettsdommen.

En annen sak som er besluttet fremmet til Høyesterett, er sak mellom Magne Sveen og SVV vedrørende risikoen for feilslått kalkyle basert på feil i konkurransegrunnlaget. Ved beregningen av enhetspris knyttet til én prosess, hadde entreprenøren sett hen til mengdeangivelser av betydning for en annen prosess. Mengdeangivelsen for denne andre prosessen viste seg å være feil, slik at enhetsprisen for den første prosessen ble for lav. Lagmannsretten fant at entreprenøren måtte bære risikoen for den feilslåtte kalkylen. Dette fordi det etter lagmannsrettens syn forelå andre, konkrete opplysninger i konkurransegrunnlaget, som ville gitt et forsvarlig kalkulasjonsgrunnlag for entreprenøren, om han hadde basert kalkylen sin på disse. At entreprenøren ikke hadde sett hen til disse konkrete opplysningene, måtte han selv bære risikoen for. Kluge har skrevet om også denne lagmannsrettsdommen tidligere. Høyesterettsdommen kan tenkes å bli en ny i rekken Byggholt og Mika, der Høyesterett tar stilling til risikoen for feil i konkurransegrunnlaget og betydningen av dette.

Annet som er verdt å merke seg i denne perioden, er blant annet at Høyesteretts ankeutvalg har besluttet at den mye omtalte OSSA-dommen ikke slippes inn til Høyesterett. Dette betyr at lagmannsrettens dom, der SVVs heving av kontrakten ble ansett urettmessig, blir stående.

Se også utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i tredjeandre og første kvartal 2018.