Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Bygningsarbeidere
Foto: Unsplash: Saad Salim

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser for september 2019

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser fra september 2019. Vi har valgt å trekke frem to avgjørelser fra lagmannsrettene. Den første avgjørelsen omhandler det økonomiske oppgjøret etter at en bro kollapset under støping. Den andre avgjørelsen gjelder risiko for uklarheter i kontrakten, omfang og prising av endringer og plunder og heft. 

1 Totalentreprenørs ansvar for å føre kontroll med totalunderentreprenørs prosjektering og utføring av særlig risikofylte arbeider (lf-2018-167020)

Frostating lagmannsrett avsa den 30. august 2019 dom i en sak mellom Reinertsens konkursbo/Gjensidige forsikring og Fremtind forsikring. Tvisten hadde sitt utspring i forholdet mellom totalentreprenør Reinertsen og dennes totalunderentreprenør. På grunn av konkurs hos begge entreprenørene foregikk oppgjøret mellom de respektive aktørenes forsikringsselskap og konkursbo.

Tvisten gjaldt det økonomiske oppgjøret etter at en brokollaps. Totalunderentreprenøren hadde levert en såkalt broreis til broen som kollapset under støpingen. En broreis er en midlertidig, bærende konstruksjon som benyttes i anleggsperioden. Konstruksjonen skal bære forskaling, armering og uherdet betong inntil betongen har herdet og broen er selvbærende.

Årsaken til kollapsen var at broreisen ikke tålte vekten av betongen som ble fylt på. Kollapsen skyldes åpenbare mangler og svakheter i avstivningssystemet, som kunne spores tilbake til at totalunderentreprenøren manglet den nødvendige ingeniørfaglige kompetansen. Brokollapsen førte til at store mengder betongmasse, stålkomponenter og forskalingsmateriell falt ned over kjørebanene. To personer omkom og flere ble skadet.

Saken reiste to entrepriserettslige spørsmål. Det første spørsmålet var om totalunderentreprenøren var erstatningsansvarlig overfor Reinertsen. Det andre spørsmålet var om erstatningen eventuelt skulle nedjusteres fordi Reinertsen selv hadde medvirket til skaden.

I det første spørsmålet konkluderte lagmannsretten med at totalunderentreprenøren var erstatningsansvarlig overfor Reinertsen.

Lagmannsretten mente at totalunderentreprenøren utvilsomt hadde opptrådt grovt uaktsomt ved å påta seg å utføre arbeidet uten å ha tilstrekkelig kompetanse. Retten fremhevet at en broreis er en komplisert konstruksjon, og at feil på broreisen er forbundet med stor risiko for skade på både materiell og mennesker. Derfor konkluderte retten med at totalunderentreprenøren var erstatningsansvarlig overfor Reinertsen.

Lagmannsretten mente imidlertid også at Reinertsen hadde medvirket til skaden, og besluttet derfor at erstatningen skulle reduseres med en tredel i medhold av skadeerstatningsloven § 5-1. Dommerne delte seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall mente at Reinertsen kunne bebreides for manglende kontroll av prosjekteringen og utførelsen av broreisen.

Flertallet viste til at Reinertsen i henhold til kontrakten med byggherren (Statens Vegvesen) selv hadde en plikt til å føre kontroll med arbeidet til eventuelle underentreprenører. Kontrakten mellom Reinertsen og byggherren var en totalentreprise basert på NS 3431 med en rekke vedlegg, som innholdt en plikt til å føre kontroll med utførelse og prosjektering. Når Reinertsen satt bort alt arbeidet, måtte Reinertsen sikre at forpliktelsen til å føre kontroll med broreisen ble ivaretatt av totalunderentreprenøren.

Lagmannsrettens flertall tolket dessuten kontrakten mellom Reinertsen og totalunderentreprenøren slik at Reinertsen hadde et selvstendig ansvar for å føre kontroll. I denne konkrete kontrakten var det inntatt bestemmelser som skulle sikre at tilstrekkelig kontroll ble utført, herunder at totalunderentreprenøren skulle overlevere komplette tegninger, beregninger og dokumentasjon til Reinertsen flere uker før igangsettelse på byggeplassen. Dette tolket lagmannsretten slik at Reinertsen hadde betinget seg en kontroll av prosjekteringen før arbeidet skulle bli utført. Totalunderentreprenøren leverte ikke slik dokumentasjon. Reinertsen forlangte ikke dokumentasjonen før arbeidet ble påbegynt, og forsikret seg heller ikke om at totalunderentreprenøren hadde tilstrekkelig kompetanse. Det ble gjennomført en visuell kontroll, men dette ble vurdert som utilstrekkelig. Ifølge lagmannsrettens flertall oppfylte derfor ikke Reinertsen sin egen kontraktfestede forpliktelse til å føre kontroll.

Reinertsen viste til funksjonsfordelingen i et totalunderentrepriseforhold, og at bestemmelsen om virkningen av kontroll i NS 3406 pkt. 14.4 medfører at hovedentreprenøren ikke har medansvar for kvalitetssvikten. I lys av at denne konkrete kontrakten inneholdt regler som også påla totalentreprenøren et kontrollansvar, la imidlertid flertallet til grunn at dette ikke var til hinder for å avkorte erstatningen. Lagmannsrettens flertall fremhevet de særlige risikoelementene som forelå i den konkrete saken. Broreisen skulle bære tyngden av flytende betong inntil herdingen av betongen var fullført. Ettersom det var trafikk under broen mens støpingen pågikk, var det betydelig fare for tap av menneskeliv. Hensynet til å ivareta sikkerheten til de som ferdes på veien ble tillagt avgjørende vekt av flertallet.

Mindretallet mente at det var kontrakten mellom partene i saken som var avgjørende for vurderingen etter skadeerstatningsloven § 5-1, og at denne kontrakten ikke kunne tolkes slik at Reinertsen kunne bebreides for broreisens manglende bæreevne. Det var totalunderentreprenøren som ifølge kontrakten hadde ansvaret for både prosjektering og utførelse av broreisen. Mindretallet var ikke enig med flertallet i at man kunne tolke bestemmelsene om kontroll og oversendelse av dokumentasjon slik at Reinertsen overtok dette ansvaret.

2 Risiko for uklarheter i kontrakten, omfang og prising av endringer og plunder og heft (la-2017-194079)

Agder lagmannsrett avsa den 11. september 2019 dom i sak mellom Vest-Agder fylkeskommune og Arbeidsfellesskapet NCC – Repstad Anlegg. Saken gjaldt det økonomiske oppgjøret etter bygging av FV 456 Kolsdalen - Lumberkrysset.

Saken omfattet totalt 44 enkeltkrav, og det totale kravet beløp seg til MNOK 154. Tvistepunktene gjaldt blant annet tolkning av kontraktens prosesser og omfang og prising av endringer. Det var også tvist om hvorvidt endringer hadde ført til forsinkelser og urasjonell drift for entreprenøren (plunder og heft), og om krav som følge av dette var varslet i tide.

Det aktuelle veiprosjektet var organisert som en utførelsesentreprise. Lagmannsretten understreket at byggherren har ansvaret for at innholdet i konkurransegrunnlaget, herunder mengdeangivelsene i kontrakten, er klart og entydig. Retten viste til høyesterettspraksis der det fremgår at det avgjørende er hvordan en «normalt forstandig tilbyder» oppfatter de beskrivelser som er gitt i kontraktsdokumentene. Lagmannsretten understreket at dette også måtte gjelde for kontraktsforhold som reguleres av NS 3430, selv om høyesterettspraksisen et stykke på vei gjaldt andre standardkontrakter.

Lagmannsretten trakk også opp det nærmere innholdet i fristen for å varsle endringer «uten ugrunnet opphold». Retten fremholdt at fristen begynner å løpe når entreprenøren har slik kunnskap at han er klar over at det foreligger en endring. Dette forutsetter at han har faktisk kunnskap om avviket, men han behøver ikke nødvendigvis å ha full oversikt over kravets omfang. Lagmannsretten fant støtte for dette synspunktet i en Rt. 2009 s. 160. Ifølge retten var det ikke grunn til å fravike den oppfatningen som var lagt til grunn i høyesterettsdommen selv om dommen gjaldt en annen standard enn 3430.

Et av enkeltkravene som byggherren mente var varslet for sent var VOE 1183. Dette kravet knyttet seg til flere prosesser for midlertidig trafikkavvikling. Kravet gjaldt dels regulering på grunn av vesentlige endrede forutsetninger for rundsum-poster i noen av prosessene, og dels krav om prisøkning på sperremateriell på grunn av vesentlig mengdeøkning i andre prosesser. Ved den konkrete vurderingen av om kravet var fremsatt «uten ugrunnet opphold» viste lagmannsretten til at arbeidene entreprenøren krevde tilleggsvederlag for ble utført som integrerte elementer i kontraktsarbeidene. De faktiske forhold som ble hevdet å danne grunnlag for kravet, foregikk suksessivt etter hvert som arbeidene med prosjektet skred frem og bestod gjennom hele anleggsperioden. Prosjektet var stort og til dels uoversiktlig på grunn av stadig nye uforutsette forhold. Derfor gikk det en del tid før entreprenøren fikk tilstrekkelig oversikt over de mengdeoverskridelser som ga grunnlag for kravet. Oppholdet var dermed ikke ugrunnet, og lagmannsretten fant at fristen var overholdt.

Et gjennomgående tvistetema i saken knyttet seg til utmålingsprinsippene for endringskravene. Det følger av NS 3430 pkt. 28.4.1 at kontraktens enhetspriser i utgangspunktet skal legges til grunn. Det er vanligvis ikke aktuelt å fravike kontraktens enhetspriser som følge av økte mengder ettersom økte mengder ikke forandrer arbeidets karakter. Dette understreket lagmannsretten i forbindelse med behandlingen av entreprenørens krav i VOE 1239 som gjaldt vesentlig mengdeøkning på en rekke ulike prosesser.

Kontraktens enhetspriser danner også utgangspunkt for utmålingen dersom man står overfor «arbeid som i det alt vesentlige er likeartet». For slike tilfeller skal enhetsprisen justeres for et eventuelt avvik, og justeringen skal reflektere de opprinnelige enhetsprisenes prisnivå. Lagmannsretten fant at det siterte kriteriet måtte tolkes snevert og forbeholdes tilfeller hvor det er mindre avvik fra det arbeidet enhetsprisen i utgangspunktet gjelder for.

Eksempelvis ble enhetsprisene for alle arbeider til og med tipping og prosess og arbeider fra og med utlegging ansett anvendelig på sprengstein i endringsarbeidet (VOE 999) fordi ytelsen «i det alt vesentlige er likeartet» med kontraktsarbeidet. Enhetspris for rør av en viss type og dimensjon kunne derimot ikke legges ujustert til grunn når rørtraseen ble lagt om og rørdimensjonen ble endret fra ytre til indre diameter (VOE 927). Arbeidet var ikke «i det alt vesentlige [...] likeartet» og forutsetningene for å anvende enhetsprisene ble forrykket.

Et annet eksempel på at enhetsprisene ikke kunne legges til grunn ujustert, gjaldt endret utførelse av OPI-kanaler (kabelkanaler) i VOE 926. Det fremgikk av kontraktens beskrivelse av den aktuelle ytelsen at det ville være «ideelle snitt for innstøping av rørene» og at det måtte «påregnes ombladinger ved passering av hindringer langs traseen». Arbeidet som ble utført avvek fra kontraktens beskrivelse med hensyn til tverrsnitt, rørtype og rørdimensjon og muffer og bend. Lagmannsretten fant at arbeidet som ble krevd kompensert i VOE 926 ikke var «i det alt vesentlige [...] likeartet» med det arbeidet det var avtalt enhetspriser for. Lagmannsretten la vekt på både omfanget og karakteren av endringene, samt at endringene til dels skjedde parallelt med utførelsen av arbeidet. Forutsetningene for å anvende kontraktens enhetspriser var ifølge retten forrykket. Entreprenøren fikk derfor medhold i sitt krav om dekning av den fordyrelsen endringen medførte.

Entreprenøren fremsatte flere såkalte plunder og heft-krav på grunn av et stort antall endringer, sene endringer og mangelfullt prosjekteringsgrunnlag fra fylkeskommunen side. Dommen er et eksempel på anvendelse av retningslinjene fra Høyesterett i HAB-dommen fra Høyesterett (HR-2019-1225-A), men slår fast at fastsettelsen av entreprenørens vederlag som følge av plunder/heft fortsatt «må bli skjønnsmessig». For det ene av kravene hadde entreprenøren utarbeidet en oversikt over timer for mannskap og maskin, basert på dagbøker som var ført under arbeidet. Denne ble lagt til grunn av retten som utgangspunkt for utmålingen, men begrenset til den delen av arbeidene som kravet gjaldt. Fra dette ble det gjort et skjønnsmessig fradrag, uten at det er helt klart hvilke elementer som utgjør hva:

«Kompensasjonen kan ikke beregnes ovenfra og ned, jf. nevnte doms avsnitt 93. Det er dessuten kun merutgifter som overstiger tålegrensen som kan kreves dekket.

Etter hensyntagen til at deler av kravet også er foreldet, og at den del som er sjablongmessig beregnet ikke er sannsynliggjort, fastsettes merutgiftene som entreprenøren kan kreve dekket til 2 000 000 kroner»

Retten avgjorde også krav knyttet til riggregulering basert på såkalte riggformler. Partene var for det første uenige om hvorvidt kontraktens tidsriggformel var anvendelig også når prosjektet ble forsinket innenfor avtalte frister. Entreprenøren hadde planlagt overlevering før overtakelse, men ble forsinket, og krevde riggregulering etter formel også for perioden før kontraktens sluttfrist. Statens Vegvesen – som i en tidligere sak hadde anført at formelen var anvendelig i slike tilfeller – hevdet nå at formelen kun gjaldt forsinkelser etter kontraktens sluttfrist. Lagmannsretten la til grunn at formelen også var anvendelig innenfor avtalte frister. Dette ble bl.a. begrunnet med at det for anvendelse av formelen var tilstrekkelig at entreprenøren hadde rett til fristforlengelse, og at det ikke var nødvendig at denne ble benyttet. Ettersom entreprenøren «eier slakken» innebar dette logisk sett at forsinkelser innenfor avtalt byggetid også innebærer en forskyvning av sluttfristen, selv om entreprenøren uansett planlegger å ferdigstille før.

Partene var også uenige om hvordan volumriggformelen skulle forstås. Uenigheten dreide seg om hvorvidt endringsarbeid utført etter pristilbud skulle inn i beregningsgrunnlaget. Lagmannsretten konkluderte med at slike tilbud normalt måtte forstås også å omfatte kostnader til rigg og drift, og at disse kostnadene derfor ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for volumrigg – med mindre det klart fremgår av tilbudet at riggkostnader ikke er medtatt.

Fylkeskommunen ble dømt til å betale entreprenøren ca. MNOK 85 av det totale kravet på MNOK 154. I tillegg ble fylkeskommunen dømt til å betale forsinkelsesrenter og sakskostnader for lagmannsretten.