Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Ny dom fra Høyesterett – NTF og LO tapte striden om «havnemonopolet»

Det danskeide selskapet Holship AS (Holship) har siden 2013 kjempet mot Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og LO for retten til å benytte selskapets egne ansatte til å losse og laste skip ved Drammen havn. Høyesterett avsa nylig dom i saken, og flertallet gav Holship fullt medhold på alle punkter.
Offentlig sektor Arbeidsrett/personvern

1. Sakens bakgrunn og tema

Rent rettslig gjaldt saken forhåndsprøving av lovligheten av en boikott NTF hadde varslet mot Holship. Boikotten innebar at ansatte i Holship ble nektet å losse og laste selskapets skip i Drammen havn, med det formål å tvinge Holship til å inngå en tariffavtale (Rammeavtalen) med NTF. Rammeavtalen gir losse- og lastearbeidere tilknyttet Administrasjonskontoret for havnearbeid i Drammen fortrinnsrett til å utføre alt losse- og lastearbeid ved havnen. En tilslutning til Rammeavtalen ville derfor innebære at Holship ikke fritt kunne benytte egne ansatte til slikt arbeid.

Denne fortrinnsretten, omtalt som «havnemonopolet», har historisk sammenheng med at havnearbeidere opprinnelig var løsarbeidere uten sikkerhet for arbeid og lønn. Gjennom tariffavtaler er slik fortrinnsrett vedtatt for losse- og lastearbeidere ved Drammen havn, og i 14 andre norske havner.

Fra Holships side har det vært et bevisst valg å unngå å bli bundet av Rammeavtalen, slik at selskapet kan benytte egne ansatte til losse- og lastearbeid. I 2013 økte Holship sin aktivitet ved Drammen havn, og ansatte fire arbeidstakere som skulle ta hånd om selskapets laste- og losseoperasjoner. Dette førte til at NTF fremsatte krav om tariffavtale. Da Holship ikke besvarte kravet var striden i gang, og NTF varslet boikott av Holship for å oppnå en tariffavtale slik at Holship skulle bli bundet av fortrinnsretten. Holship har ment at dette vil utgjøre en restriksjon i etableringsretten etter EØS-avtalens artikkel 31, som bestemmer at det ikke skal være noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere i EU- eller EFTA-stater i en annen av disse stater.

2. Søksmålet og partenes anførsler

NTF tok i juni 2013 ut søksmål mot Holship for å få prøvd lovligheten av den varslede boikotten, og saken har siden versert i norske domstoler. Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at boikotten var lovlig. Holship anket saken til Høyesterett, med Bedriftsforbundet og NHO som partshjelpere. For NTF opptrådte LO som partshjelper, og også staten v/Justis- og Beredskapsdepartementet har opptrådt i saken for å ivareta det offentliges interesser.

For Høyesterett var saken bredt anlagt med utgangspunkt i EØS-retten, og Holship anførte en rekke grunnlag for at boikotten er ulovlig. I tillegg til brudd på etableringsretten, anførte selskapet at boikotten var rettsstridig etter boikottloven fordi den ville føre til avtalebrudd overfor Holships kunder samt oppsigelse av selskapets ansatte, at boikotten var utilbørlig og uforholdsmessig, og at fortrinnsretten var i strid med konkurransereglene i EØS-avtalen. NTF anførte på sin side blant annet at boikotten hadde et legitimt formål om å trygge arbeidsplasser og sikre ordnede lønns- og arbeidsvilkår, og at et inngrep i retten til å benytte boikott ville være i strid med foreningsfriheten etter Grunnloven og EMK.

3. Rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen

Før behandlingen av saken innhentet Høyesterett en rådgivende tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen knyttet til spørsmålene om etableringsretten og unntaket fra EØS-avtalens konkurranseregler. EFTA-domstolen uttalte blant annet at en boikott med det formål å oppnå tariffavtale med en slik fortrinnsrett som saken gjelder «sannsynligvis [vil] vanskeliggjøre eller til og med hindre etablering av selskaper fra andre EØS-stater, og dermed utgjøre en restriksjon på etableringsretten etter EØS-avtalens artikkel 31».

4. Høyesteretts vurderinger og konklusjoner

Høyesterett, som fant saken så prinsipiell at den ble behandlet i plenum, delte seg i et flertall (10 dommere) og et mindretall (7 dommere). Flertallet fant ikke grunnlag for å fravike EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, og mente det var klart at fortrinnsretten NTF forsøkte å påtvinge Holship var en restriksjon i etableringsfriheten. I vurderingen av om restriksjonen likevel kunne godtas ut fra såkalte «tvingende allmenne hensyn», la flertallet til grunn at vern av arbeidstakere kunne rettferdiggjøre et inngrep i etableringsretten. Flertallet fant likevel ikke disse hensynene tungtveiende nok, siden fortrinnsretten i dette tilfellet begrenset andre aktørers adgang til losse- og lastemarkedet, og dermed innebar en form for næringsregulering, ved at Administrasjonskontorets ansatte ble favorisert til fortrengsel for Holships egne ansatte.

Når det gjaldt spørsmålet om den varslede boikotten var beskyttet som en grunnrettighet etter EU- og EØS-retten og om den i så fall måtte gå foran etableringsretten, mente flertallet at de samme hensyn gjorde seg gjeldende, og at fortrinnsretten ikke var tilstrekkelig tungtveiende begrunnet og ikke tilfredsstilte kravet til en rimelig balanse mellom etableringsretten og en eventuell grunnleggende rett til boikott. Flertallet uttalte at boikotten ville gripe svært inn i etableringsretten, og at det i et menneskerettsperspektiv var vanskelig å se at arbeidsplassene i Holship (som stod i fare dersom fortrinnsretten ble gjort gjeldende) skulle veie mindre enn arbeidsplassene i Administrasjonskontoret.

Samlet sett konkluderte flertallet med at boikotten hadde et rettsstridig formål og var i strid med etableringsretten. I lys av denne konklusjonen fant flertallet det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt kravet om tariffavtale med fortrinnsrett er omfattet av det unntaket fra konkurransereglene i EØS-avtalen som etter EU- og EFTA-domstolens praksis gjelder for tariffavtaler. Førstvoterende uttalte likevel at det etter hans syn heller ikke på dette punktet var grunnlag for å fravike EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, som la til grunn at unntaket fra EØS-avtalens konkurranseregler ikke omfatter en regel om fortrinnsrett som i denne saken.

Mindretallet la derimot til grunn at boikotten var lovlig og ikke stred mot EØS-avtalen, at unntaket fra konkurransereglene for tariffavtaler kom til anvendelse, og at restriksjonen på etableringsretten var rettferdiggjort i tvingende allmenne hensyn i form av vern av (Administrasjonskontorets) arbeidstakere.

5. Oppsummering

Oppsummert er dommen er et klart nederlag for tilhengerne av det norske havnemonopolet, og åpner døren for aktører som vil etablere egen virksomhet med egne ansatte, uten å gjøre bruk av losse- og lastekontorene. Selv om dommen konkret omhandler en relativt spesiell ordning med fortrinnsrett for arbeidstakere ved norske havner, gir dommen også avklaringer med generell relevans for spørsmålet om hva man kan påberope seg beskyttelse for i en tariffavtale. Dommen er dessuten et eksempel på EØS-avtalens konkrete betydning for norsk arbeidsliv.