Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Ny dom fra Høyesterett – fortrinnsrett etter tjenestemannsloven

Fortrinnsrett etter tjenestemannsloven gjelder ikke stillinger som innebærer et avansement, slår Høyesterett fast i ny dom. Avgjørelsen kan muligens også ha viss betydning for forståelsen av arbeidsmiljøloven § 15-7 om plikten til å vurdere annet passende arbeid før oppsigelse.
Offentlig sektor Arbeidsrett/personvern

Saken gjaldt spørsmålet om forsker hadde såkalt intern fortrinnsrett til stilling som førsteamanuensis etter tjenestemannsloven § 13 nr. 1. Dette er fortrinnsretten som gjelder før oppsigelse og som tilsvarer plikten til å vurdere annet passende arbeid før oppsigelse i aml. § 15-7.

Høyesterett delte seg i et flertall på fire dommere og et mindretall på én dommer. Flertallet kom til at stilling som førsteamanuensis ikke kunne anses som annen passende stilling for en forsker og frifant staten.

Begrunnelsen var i essens at amanuensisstillingen etter flertallets oppfatning lå over og utenfor det som kan anses som en passende stilling for en person som er ansatt som forsker. I forskriften til tjenestemannsloven § 7 nr. 1 er det generelt fastsatt at fortrinnsrett ikke kan gjøres gjeldende "til høyere lønte stillinger enn den vedkommende må fratre". Forskerstillingen hadde imidlertid samme lønn og forskeren var også kvalifisert til amanuensisstillingen. Likevel kom flertallet til at fortrinnsrett ikke kunne utøves. Noe upresist la flertallet til grunn at fortrinnsretten ikke kunne benyttes til å skaffe seg et avansement, verken med hensyn til lønn eller andre forhold. Det må gjøres totalvurdering av stillingens karakter for å vurdere om den ligger over stillingen vedkommende innehar og derfor faller utenfor fortrinnsretten.

Flertallet viste i argumentasjonen også til arbeidsmiljølovens bestemmelse om plikten til å vurdere annet passende arbeid før oppsigelse. Det ble uttalt at lovforarbeider og teori tilknyttet denne bestemmelsen konsentrerer seg om den nedre grensen, og om det kan anses som en passende stilling selv om det foreligger forskjeller i negativ retning for arbeidstakeren. At flertallet tok opp bestemmelsen i rettskildevurderingen kan indikere at avgjørelsen også kan ha relevans for forståelsen av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven. Altså slik at man heller ikke etter arbeidsmiljøloven kan bruke fortrinnsrett for å skaffe seg et avansement. Dette er imidlertid uklart og mindretallets votum svekker argumentasjonsverdien av et slikt synspunkt ytterligere. Dette fordi mindretallet vel forsto arbeidsmiljøloven dithen at fortrinnsretten ikke er begrenset mot stillinger som innebærer et avansement.