Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Statens vegvesen dømt for brudd på anskaffelsesregelverket - Ny avgjørelse om vesentlige forbehold

I Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 31. mars 2016 ble Statens vegvesen dømt for brudd på anskaffelsesregelverket. Avgjørelsen omhandler i hovedsak oppdragsgivers plikt til å avvise tilbud som inneholder vesentlige forbehold mot kontraktsvilkårene. Dommen er utførlig om hvilke overveielser oppdragsgivere må foreta i vurderingen av om et tilbud inneholder forbehold.
Offentlig sektor Offentlige anskaffelser

Sakens bakgrunn

Høsten 2012 kunngjorde Statens vegvesen en konkurranse om anskaffelse av ny IKT-løsning for bompengebetaling i Norge. Prosjektet ble kalt «AutoPASS Grindgut». Anskaffelsen omfattet både leveranse og forvaltning av løsningen. Etter forhandlinger sto konkurransen mellom IBM og BT Signaal. IBM ble til slutt innstilt som vinner av konkurransen, til tross for at selskapets tilbud inneholdt flere forbehold.

BT Signaal begjærte midlertidig forføyning for å hindre at det ble inngått kontrakt. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og Statens vegvesen inngikk deretter kontrakt med IBM. BT Signaal tok ut stevning for Oslo tingrett med krav om erstatning på grunn av brudd på anskaffelsesregelverket. Som grunnlag for kravet anførte BT Signaal at IBM skulle blitt avvist i henhold til anskaffelsesforskriften § 20-13 første ledd bokstav d. Bestemmelsen anviser at et tilbud skal avvises når det inneholder vesentlige forbehold mot kontraktsvilkårene. Tingretten frifant Statens vegvesen. Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten som fant at tilbudet skulle vært avvist.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten kom til at IBMs tilbud inneholdt vesentlige forbehold mot kontraktsvilkårene. IBMs tilbud skulle dermed ha blitt avvist i henhold til anskaffelsesforskriften § 20-13 første ledd bokstav d. Lagmannsretten fremholdt to forbehold i IBMS tilbud som hver for seg, og i hvert fall samlet, måtte anses som vesentlige.

Det første forbeholdet lagmannsretten vurderte som vesentlig gjaldt konkurransegrunnlagets regulering av eiendoms- og disposisjonsrett til programvare. Ifølge konkurransegrunnlaget skulle Statens vegvesen ha opphavsrett til programvare m.m. som ble utviklet og spesielt tilpasset Statens vegvesens systemer. Lagmannsretten fant at IBMs tilbud måtte forstås slik at IBM hadde betinget seg en verdensomspennende rett til å bruke programvaren som ble utviklet for Statens vegvesen. Det ble fremhevet at bestemmelsen om eiendoms- og disposisjonsrett til utviklet programvare var en sentral bestemmelse i kontrakten, og at forbeholdet kunne ha gitt IBM en stor økonomisk gevinst dersom prosjektet hadde blitt vellykket. Lagmannsretten fant derfor at forbeholdet var vesentlig.

Det andre forbeholdet angikk kontraktens bestemmelse vedrørende overholdelse av lovpålagte krav. Kontrakten krevde at den tilbudte løsningen måtte være i henhold til norske lover og regler. IBM tok imidlertid forbehold om at «kompetanse og fortolkning av lovgivning som regulerer kundens virksomhet, må være kundens bidrag inn i prosjektet». Statens vegvesen mente at dette kun innebar en presisering av kontraktens samarbeidsplikt. Statens vegvesen hadde også gitt et pristillegg på 300 000 for å sikre at IBM ikke fikk en konkurransefordel.

Lagmannsretten la imidlertid til grunn at forbeholdet plasserte risikoen for at lovreguleringer ble oversett, eller at lover ble tolket feil, på Statens vegvesen. Dette innebar en betydelig risikooverføring, som etter lagmannsrettens syn var umulig å prise. Det ble fremhevet at forbeholdet gjaldt et helt sentralt punkt i kontrakten, samt at forbeholdet kunne få store økonomiske konsekvenser. Dette medførte at forbeholdet etter lagmannsrettens vurdering måtte anses som vesentlig.

Lagmannsretten la til grunn at feilene som Statens vegvesen hadde begått var vesentlige, og at det var klar sannsynlighetsovervekt for at BT Signaal hadde blitt tildelt oppdraget om feilene ikke hadde skjedd. Statens vegvesen ble derfor dømt til å betale BT Signaal 25 millioner kr i erstatning for den positive kontraktsinteresse.

Lagmannsretten foretar i tillegg en vurdering av forbeholdene som ikke ble ansett for å være vesentlige. Det dreier seg om i alt ni forbehold vedrørende følgende punkter i konkurransegrunnlaget:

  • Lisensbetingelser
  • Ansvar for rettsmangler
  • Den forutsatte prisen for programvarelisenser i driftsavtalen
  • Avbestilling etter driftsavtalen
  • Hevingsoppgjør etter driftsavtalen
  • Tredjemannsinntreden
  • Tidspunkt betaling
  • Erstatningsansvar
  • Gjenbruk av kompetanse

En påminnelse til oppdragsgivere

Hvorvidt et tilbud inneholder vesentlige forbehold eller avvik må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Oppdragsgivernes skjønn kan i denne sammenheng prøves fullt ut av domstolene, og Grindgut-saken viser at rettsinstansene foretar en temmelig inngående vurdering av både konkurransegrunnlag og tilbud. I Grindgut-saken var det for lagmannsretten avgjørende at IBMs tilbud inneholdt forbehold som enten kunne gi selskapet en stor økonomisk gevinst, eller som medførte en betydelig risikooverføring fra leverandør til oppdragsgiver.

Saken illustrerer også at det kan være vanskelig å avdekke vesentlige forbehold i innsendte tilbud. Forbehold som ved første øyekast ser ut til å være av begrenset betydning, kan ved nærmere ettersyn vise seg å være vesentlige. Avgjørelsen står derfor som en påminnelse til oppdragsgivere om at det alltid må foretas en selvstendig og grundig vurdering av innkomne tilbud. Det bør utvises forsiktighet med uten videre å legge til grunn resultatet i en forføyningsavgjørelse, hvor saksgangen gjerne er hurtig og behandlingen mindre grundig.