Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
malingshender

Dom i Stendi-saken: Selvstendig næringsdrivende var reelt sett arbeidstakere

Lagmannsretten har nå avsagt dom i den såkalte Stendi-saken, som mange har omtalt som «århundrets arbeidsrettssak». Resultatet ble at personer som har vært leid inn som oppdragstakere, ble ansett som arbeidstakere. Dette utløste igjen krav på bl.a. overtidsbetaling, pensjonsrettigheter og feriepenger.
Arbeidsliv og offentlig sektor Arbeidsrett/personvern

Hva handlet saken om?

Stendi (tidligere Aleris) er Norges største kommersielle velferdsselskap i Norge. Opp gjennom flere år har det vært uenighet om en rekke oppdragstakere er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende/oppdragstakere.

I 2018 ble Stendi saksøkt av en rekke personer, med krav om arbeidstakerstatus og økonomiske krav knyttet til statusen. Alle saksøkerne hadde jobbet for Aleris Ungplan & BOI AS som miljøarbeidere, på grunnlag av oppdragsavtaler. Oslo tingrett kom til at elleve personer skulle anses som arbeidstakere og syv som oppdragstakere. En rekke andre krav ble ikke tatt til følge. Ingen av saksøkerne ble tilkjent sakskostnader.

Saken ble anket, og lagmannsretten kom nylig til at 22 omsorgsarbeidere i Aleris/Stendi hele tiden reelt sett har vært arbeidstakere. Stendi ble derfor dømt til å betale omsorgsarbeiderne om lag 24,1 millioner kroner (pluss forsinkelsesrenter) og sakskostnader på 17,5 millioner kroner.

Hva la lagmannsretten vekt på?

Den sentrale problemstillingen i saken er om omsorgsarbeiderne reelt sett var arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd, der arbeidstaker er «enhver som utfører arbeid i annens tjeneste.». Status som arbeidstaker var avgjørende for samtlige krav som ankepartene fremmet.

Lagmannsretten viste til flere momenter som er sentrale i vurderingen av om noen er arbeidstaker, bl.a. at arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll. På dette punktet er neppe noe nytt av prinsipiell betydning.

Konklusjonen beror på en helhetsvurdering, og styrende for utfallet er graden av behov for vern – som er et helt fundamentalt aspekt ved arbeidstakerbegrepet. Lagmannsretten nevner dette behovet flere ganger i dommen.

Flertallets viste til at «det [er] de reelle underliggende forhold som er avgjørende». Flere steder understrekes det at det fremstod som problematisk at personer som utførte samme arbeid, hadde sitt tilknytningsforhold til Aleris kategorisert på ulike måter.

De konkrete vurderingene tar veldig mye plass i den rundt 150 sider lange dommen, men et prinsipielt interessant spørsmål er hva slags betydning en persons egen oppfatning har for kategorisering som arbeidstaker eller oppdragstaker.

Tingretten la relativt stor vekt på hva saksøkerne selv ønsket å bli klassifisert som. Lagmannsretten går langt i å avvise dette som et relevant hensyn, og viste særlig til en Høyesterettsdom fra 1998 om overtid, der retten viste til at vernereglene «får anvendelse uansett om arbeidstakeren ikke selv ønsker å nyte godt av det vern som reglene innebærer».

Et annet prinsipielt interessant spørsmål, er hvordan foreldelse av feriepenger skal vurderes. Siden de aktuelle personene ikke hadde blitt ansett som arbeidstakere, hadde Aleris heller ikke tatt hensyn til at de skulle ha ferie. Saksøkerne viste til EU-domstolens praksis om arbeidstidsdirektivet for å argumentere for at feriepengekravet ikke var foreldet.

Lagmannsretten mente at «tap av ferierettigheter på grunn av frister i nasjonal ferielovgivning kan være forenlig med direktivet, men bare dersom det kan påvises at arbeidstakeren har hatt en reell mulighet til å ta ut ferie». Ettersom ferieloven § 5 forplikter arbeidsgiver til å «sørge for» at arbeidstaker gis feriefritid, hadde ikke de aktuelle personene avviklet ferie i ferielovens forstand. Det var derfor ikke satt forfallsdato for feriepengeutbetaling, og foreldelsesfrist var dermed ikke påbegynt.

Hva bør du som arbeidsgiver passe på?

Det vil naturligvis være veldig konkrete vurderinger, som også vil variere fra bransje til bransje. Vi anbefaler imidlertid at du tenker over følgende:

  • Har de som du gir oppdrag som selvstendig næringsdrivende et reelt handlingsrom, eller er vedkommende i praksis underlagt dine instrukser og vanlige regler som dine øvrige ansatte?
  • Hva du og en person som hevder å være selvstendig næringsdrivende selv mener, vil ha så godt som ingen betydning. Dette gjelder selv om det er den som du engasjerer som insisterer på eller ønsker å være oppdragstaker. Du kan derfor ikke lene deg på hva dere har avtalt eller uttrykt i f.eks. korrespondansen.
  • Hvis du er arbeidsgiver, må du sørge for at ferie tas ut og at feriepenger utbetales. Som dommen viser, kan du komme i en situasjon der feriepenger mange år tilbake må etterbetales.