Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Verktøy

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i august 2021

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Denne utgaven dekker tre entrepriserettslige avgjørelser avsagt i siste periode.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Fast eiendom

De to første avgjørelsene illustrerer og stadfester uklarhetsregelen i entreprisesaker. En av disse gir også nærmere veiledning for vurdering av grov uaktsomhet, og når en entreprenør er ansvarlig for skade på tredjemanns eiendom voldt av sin kontraktsmedhjelper. I den tredje og siste dommen ser lagmannsretten nærmere på hvor terskelen for å nekte entreprenøren å gjennomføre utbedringsarbeider ligger.

LF-2021-28001

Frostating lagmannsrett avsa 8. juli 2021 dom i tvist om sluttoppgjør mellom en entreprenør og en kommune etter kontrakt om masseutskifting av grunn under idrettsstadion i forbindelse med etablering av et friidrettsanlegg. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8405, og var en enhetspriskontrakt med regulerbare mengder. Saken reiste spørsmål om byggherrens krav på tilbakeføring av betalt vederlag for henholdsvis påstått feilutført endringsarbeid, samt det som etter byggherrens syn var fakturering under feil prosess i kontrakt. Byggherren fikk ikke medhold i sine krav.

Endringsarbeidet kommunen krevde reduksjon i vederlaget for, var foranlediget av et grunnbrudd som skjedde kort tid etter at entreprenøren hadde påbegynt masseutskiftingen. Byggherrens prosjekterende ga entreprenøren retningslinjer for den videre utførelsen. Utover angivelse av lagtykkelser og massetype, ble det ikke gitt instrukser om metoden for utlegging og komprimering. Kontrakten ga angivelse på seksjonsvis utlegging med gravemaskin stående på fastgrunn. Entreprenøren hadde ikke oppfattet denne beskrivelsen å gjelde for endringsarbeidet. Han hadde i stedet transportert massene med lastebil, som trafikkerte i anleggsgropen. Dette nødvendiggjorde et tykkere bærelag enn om utlegging ble gjort i henhold til kontraktens beskrivelse. Byggherren krevde reduksjon i vederlaget for økningen i mengden masser tilført som følge av entreprenørens metodevalg. Det fikk han ikke medhold i.

Lagmannsretten vektla at entreprenøren i endringsmeldingen beskrev utførelsen som «ny». Utførelsen var også tema for etterfølgende kommunikasjon, og metoden var synlig for byggherren gjennom byggekameraer, uten at byggherren kommenterte denne, eller fastholdt kontraktens opprinnelige løsning. Ettersom kontrakten var en utførelsesentreprise, var det i tillegg byggherren som hadde ansvaret for prosjekteringen, og uklarheter i denne. Kommunen var derfor nærmest til å klarlegge hvilken utførelsesmetode som skulle gjelde. Som følge av kommunens passivitet hadde entreprenøren grunn til å tro at utførelsesmetoden den benyttet var akseptert av byggherren.

Byggherren hadde videre gjort motregning i ubestridt kontraktsvederlag i sluttoppgjøret for det byggherren mente var fakturering under feil post for vannlensingsarbeider. Byggherren hadde i et byggemøte gitt pålegg om å holde byggegropen tørr. Partene var enige om at vannhåndtering opp til en gitt kapasitet var inkludert i prisen for uttak av masse, men pålegget fordret større pumpekapasitet. Entreprenøren fakturerte arbeidene i en prosess i kontrakten som gjaldt større vannlensing med større kapasitet, men som ikke gjaldt byggegrop. Byggherren mente dette var feil prosessbruk, og at entreprenørens krav var bortfalt som følge av at han ikke hadde fremmet krav om endringsordre. Lagmannsretten fant at byggherrens innsigelser var bortfalt som følge av passivitet.

Byggherren fremmet innsigelser til faktureringen først elleve måneder etter første avdragsnota ble mottatt. Lagmannsretten viste til at eventuelle innsigelser til avdragsgrunnlag må fremsettes skriftlig, jf. NS 8405 punkt 28.1. Til tross for at bestemmelsen ikke oppstiller en preklusiv frist for innsigelser, og at betaling i seg selv ikke innebærer en godkjennelse av kravet, var det etter lagmannsrettens syn i strid med lojalitsplikten å fremsette innsigelser så sent etter første avdragsbetaling. Retten la her særlig vekt på at entreprenøren hadde gitt uttrykk for sin forståelse av postgrunnlagene, og at uklarheter med hensyn til postenes anvendelsesområde er byggherrens risiko. Vannlensingen var også et tema på byggemøter, og kommunen hadde fanget opp både postens kapasitetsendring og hvilken enhetspris posten hadde. Måten byggherren hadde opptrådt, hadde derfor gitt entreprenøren berettiget forventning om oppgjør i henhold til den løpende faktureringen, og byggherrens innsigelser var tapt.

Dommen illustrerer behovet for en aktiv prosjektadministrasjon påbyggherresiden, som tar stilling til krav og innsigelser forløpende for å ikke tape innsigelsene som følge av passivitet.

LB-2019-6699

Saken gjaldt krav fra totalentreprenør overfor byggherren og totalentreprenørens underentreprenør, et innleid geoteknisk rådgivningsselskap, etter at byggegrop raste sammen og påførte naboeiendommer setningsskader. Saken gjaldt også byggherrens krav om dagmulkt mot totalentreprenøren, samt krav om at totalentreprenøren skulle holdes ansvarlig for naboenes erstatningskrav overfor byggherren.

Partene inngikk høsten 2015 en totalentreprisekontrakt etter NS 8407 om bygging av to bygninger med 32 leiligheter og underjordisk parkeringsgarasje i to plan. Til grunn for kontrakten forelå en geoteknisk rapport fra området det skulle bygges på. I tillegg var det enighet om at totalentreprenøren skulle engasjere geotekniker til å komplementere geotekniske undersøkelser og RIG-tjenester.

Byggegropa ble sikret med spunt og stag i nord, øst og sør. Etter oppstart av arbeidene i mai 2016 oppstod det grunnbrudd i den østlige spuntveggen. Veggen og store jordmasser ble skjøvet inn i byggegropa, noe som medførte betydelig forsinkelse og merarbeid. Utover høsten oppsto det også utglidning og setninger som berørte den søndre spuntveggen og to naboeiendommer, hvor to boliger måtte rives og oppføres på nytt, og to ytterligere boliger ble skadet.

Totalentreprenøren krevde vederlag for merarbeid grunnet feil i geoteknisk rapport og uforutsette grunnforhold som ville påløpt uavhengig av underentreprenørens prosjekteringssvikt. Arbeidene ble krevet oppgjort på regning, med henvisning til forbehold inntatt i tilbudet om at «merforbruk og eller fordyrende grunnlegging i tillegg eller som erstatning for peler eks.vis pilarer til fjell må avregnes». Byggherren mente på sin side at partene gjennom en endring hadde avtalt en endelig pris for alt merarbeid som følge av grunnbruddet, med den konsekvens at entreprenøren påtok seg risikoen for slike forhold fremover og at forbeholdet var bortfalt. Det fikk byggherren ikke medhold i.

Lagmannsretten fant at forbeholdet fortsatt gjaldt, og at totalentreprenøren derfor hadde krav på vederlagsjustering for denne del. Avgjørende for lagmannsretten var at byggherren hadde hatt foranledning og interesse av å avklare forbeholdet og hvorvidt dette skulle bortfalle. Videre skulle byggherren presisert sin forståelse av endringsmeldingen når dette var oppe til diskusjon. Uklarheten vedrørende forbeholdets gyldighet måtte derfor gå utover byggherren. Det ble i den forbindelse vist til at uklarhet knyttet til «forståelsen av partenes avtaledokumenter og dispositive utsagn må som et utgangspunkt gå utover den part som hadde interesse av og foranledning til å uttale seg klarere for å unngå tolkningstvil og uenighet».

Totalentreprenøren ble imidlertid dømt til å betale dagmulkt for de forsinkelser den mangelfulle prosjekteringen påførte byggeprosjektet. Disse kostnadene, sammen med merkostnader totalentreprenøren ble påført som følge av prosjekteringsfeilen, krevde totalentreprenøren dekket av det geotekniske rådgivningsselskapet. Ettersom erstatningskravet fra totalentreprenøren oversteg ansvarsbegrensningen i NS 8401, som var avtalt mellom totalentreprenøren og den geotekniske rådgiveren, var spørsmålet for lagmannsretten om rådgiveren hadde opptrådt grovt uaktsomt slik at ansvarsbegrensningen bortfalt, jf. NS 8401 punkt 13.3.  

Lagmannsretten kom til at rådgiverens svikt i kontraktsmessig oppfyllelse var grunnleggende og alvorlig, ved at den prosjekterte løsningen ble grovt underdimensjonert. Videre ble det lagt stor vekt på at grunnundersøkelsene og vurderingene på flere punkter var i strid med sentrale bestemmelser i Eurokode 7, og at det gjennomgående ble lagt for offensive og optimistiske verdier til grunn om grunnforholdene, uten at det var et faglig forsvarlig grunnlag for dette. Rådgivningsselskapets håndtering av prosjektet ble på den bakgrunn ansett for å være et markert avvik fra vanlig, forsvarlig handlemåte på området. Ettersom rådgivningsselskapet da ble ansett for å ha opptrådt grovt uaktsomt, falt ansvarsbegrensningen bort. 

Det neste spørsmålet i saken var om byggherren kunne fremme erstatningskrav mot totalentreprenøren som følge av skadene rådgivningsselskapets prosjekteringsfeil påførte naboeiendommene. Byggherren viste til NS 8407 punkt 49.3, hvor det fremgår at totalentreprenøren er ansvarlig for skade på tredjemanns eiendom dersom skaden skyldes «uaktsomhet hos totalentreprenøren». Spørsmålet for retten var om totalentreprenøren i henhold til denne bestemmelsen også var ansvarlig for kontraktsmedhjelpere, eller kun egen uaktsomhet.

Lagmannsretten fant at bestemmelsen ikke omfattet kontraktsmedhjelpere, og viste til at ordlyden isolert sett talte for at det kun var tale om uaktsomhet hos totalentreprenøren selv, samt at domstolene må være tilbakeholde med å fravike den objektive ordlyden når standardkontrakter tolkes. Lagmannsretten tolket videre bestemmelsen i lys av NS 8407 punkt 49.2, som gjelder ansvar for skade på annet enn kontraktsgjenstanden. Etter denne bestemmelsen er totalentreprenøren kun erstatningsansvarlig dersom det «følger av alminnelige erstatningsregler». Det ble vist til at Høyesterett tidligere har tolket dette slik at en ikke svarer for erstatningsbetingende forhold hos en kontraktsmedhjelper. (Rt-1986-1386) På den bakgrunn mente lagmannsretten at totalentreprenøren ikke var erstatningsansvarlig for uaktsomhet fra kontraktsmedhjelperen etter bestemmelsen i punkt 49.3.   

Det kan stilles spørsmålstegn ved lagmannsrettens tolkning og konklusjon på dette punktet. I standardkontraktene finner man gjerne en kombinasjon av erstatning i og utenfor kontrakt. Utgangspunktet ved erstatning i kontrakt, er at en svarer for kontraktsmedhjelpere. Det er dermed ikke gitt at erstatningsbestemmelser i samme kapittel skal forstås likt.

Byggherren hadde subsidiært anført at entreprenøren var erstatningsansvarlig for skadene på naboeiendommene med grunnlag i naboloven § 9, jf. §§ 2 og 5, som sier at en nabo kan kreve erstatning av «den ansvarlege» uavhengig av skyld. Spørsmålet for lagmannsretten var om entreprenøren var «ansvarleg» etter de naborettslige reglene.

Lagmannsretten fant at en entreprenør etter omstendighetene kan bli ansvarlig etter bestemmelsen, men at det vil bero på en konkret vurdering av tilknytningen mellom entreprenøren, tiltakseiendommen og skadepotensialet. Bruk av kontraktsmedhjelper kunne være relevant moment i denne sammenheng.

Til tross for at totalentreprenøren hadde en sentral rolle i beslutninger knyttet til utførelsen, og selv hadde valgt å benytte kontraktsmedhjelpere til oppdraget, fant lagmannsretten ikke grunnlag for ansvar på entreprenørens hånd her. Avgjørende for lagmannsretten var at byggherren selv hadde valgt å plassere bygget nært nabogrensene, noe som medførte en større risiko for skade. I tillegg ble det lagt vekt på at byggherren hadde hatt en aktiv rolle i byggeprosessen og at totalentreprenøren ikke hadde hatt en reell mulighet til å overprøve prosjekteringsfeilen hos det geotekniske rådgivningsselskapet.

Dommen illustrerer utgangspunktet om at uklarheter i kontrakt går utover den part som hadde interesse av og foranledning til å uttale seg klarere for å unngå tolkningstvil og uenighet. Den er videre illustrerende for vurdering av grov uaktsomhet, hvor blant annet brudd på fastsatte bransjenormer vil stå sentralt.Dommen er ikke rettskraftig.

LB-2020-24426

Vi nevner også at Borgarting lagmannsrett har behandlet sak gjeldende byggherres krav om erstatning fra totalentreprenør for mangler ved et bygg som skulle brukes til matproduksjon. Saken er utpreget konkret begrunnet, og slik sett av begrenset generell interesse. Saken reiste imidlertid spørsmål om hvorvidt byggherrens krav på erstatning var bortfalt som følge av urettmessig avslag på tilstrekkelig og kontraktsmessig tilbud om utbedring.

Etter overlevering av bygget oppdaget man riss i betonggulvet flere steder i bygget. Det var enighet mellom partene at dette utgjorde en mangel. Utgangspunktet i standardkontraktene er da at entreprenøren ikke bare har en plikt, men også en rett til å utbedre mangler, jf. NS 8407 punkt 42.3.1.

Totalentreprenøren hadde i saken foreslått å utbedre betongen punktvis. Byggherren mente imidlertid at dette ville påvirke byggherrens bruk av bygget, idet matproduksjonen ikke kunne gjennomføres uforstyrret. På bakgrunn av dette avviste byggherren utbedringstiltaket, og krevde i stedet dekket kostnadene ved å oppføre et tilbygg som matproduksjonen kunne utføres i imens utbedringsarbeidene pågikk.

Lagmannsretten kom til at entreprenørens utbedringstilbud var tilfredsstillende, og at byggherren derfor urettmessig hadde avslått utbedringen. Avgjørende for lagmannsretten var at utbedringen kunne gjennomføres på en slik måte at byggherrens matproduksjon ble hensyntatt. Byggherren hadde da en plikt til å gi entreprenøren adkomst slik at utbedring kunne foretas, jf. NS 8407 punkt 42.3.3.

Dommen viser at selv ikke-ubetydelige ulemper for øvrig produksjon kan måtte utstås som ledd i entreprenørens utbedringsrett.