Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i første kvartal 2018

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Her kan du få en oversikt over rettsutviklingen innenfor entrepriseretten, og utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i første kvartal 2018.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

Det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige.

Vi har fra første kvartal 2018 valgt ut to avgjørelser fra lagmannsrettene. Den første gjelder mangelskrav etter oppføring av molo, og reiser spørsmål ved om entreprenøren i en utførelsesentreprise kan pådra seg mangelsansvar ved å begi seg inn på drøftelser om endringsforslag som senere viser seg å være uegnet. Den andre gjelder tvist om vederlag etter rørleggerarbeid, og belyser viktigheten av klare avtalereguleringer, samt adgangen til å avkorte entreprenørens vederlag for regningsarbeid som følge av irrasjonell drift.

Vi har også valgt ut tre avgjørelser fra tingretten, som belyser ulike tema. Den første av disse gjelder i hovedsak mengdereguleringer, og belyser spørsmålet om når entreprenøren har adgang til å kreve justeringer i enhetsprisene som følge av mengdeøkninger. De to siste avgjørelsene er knyttet til HMS og sikkerhet i anledning spreningsarbeider.

LAGMANNSRETTENE

LG-2017-37603 – Mangelsansvar i utførelsesentreprise

Gulating lagmannsrett avsa 25. januar 2018 dom i sak mellom en båtforening og en entreprenør som hadde påtatt seg å oppføre en molo for båtforeningen. Etter at moloen var ferdigstilt ble den gjentatte ganger påført skader, som ble vurdert å være forårsaket av at moloen ikke var motstandsdyktig nok til å tåle værforholdene på stedet. Båtforeningen mente som følge av dette at moloen var mangelfull, og fremmet krav mot entreprenøren om å få erstattet både reparasjonskostnader og kostnader til å gjøre moloen tilstrekkelig hardfør.

Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8406. Dette innebærer i utgangspunktet at byggherren er ansvarlig for prosjekteringen, mens entreprenøren er ansvarlig for å levere ytelsen som beskrevet. Med mindre kontrakten fastslår noe annet, vil det dermed være byggherrens risiko dersom de beskrevne løsningene ikke er egnet for byggherrens formål.

I denne saken var tilbuds- og prosjekteringsgrunnlaget utarbeidet av et eget konsulentselskap som båtforeningen hadde engasjert. Etter dette ble det imidlertid gjennomført en rekke endringer før kontrakt med utførende entreprenør ble inngått, som ledet til at den endelige løsningen avvek betydelig fra opprinnelig prosjektert løsning. Årsaken til dette var at de første tilbudene som ble inngitt oversteg kostnadsrammene til båtforeningen. Entreprenøren tok derfor i samråd med båtforeningen ut en rekke poster fra tilbudet for å redusere kostnadene, herunder plastring. Dette innebar at moloen ble mindre robust, noe entreprenøren gjorde båtforeningen oppmerksom på. Ingen av partene forstod imidlertid at moloen ikke ville bli sterk nok til å tåle påkjenningene den ville bli utsatt for.

Båtforeningen mente at entreprenøren gjennom disse endringene hadde overtatt prosjekteringsansvaret gjennom endringene hvor postene var tatt ut, og at svakhetene moloen senere viste dermed var entreprenørens ansvar. Dette begrunnet båtforeningen med at de ikke lengre hadde noen fagperson på området, ettersom de ikke lenger benyttet seg av konsulentselskapet som hadde utarbeidet prosjekteringsgrunnlaget. Entreprenøren var imidlertid ikke gjort kjent med dette.

Retten la til grunn at risikofordelingen mellom partene kunne endres underveis i gjennomføringsfasen, til tross for at utgangspunktet klart nok var at prosjekteringsrisikoen lå hos byggherren. Lagmannsrettens flertall på fire dommere fant imidlertid ikke grunnlag for å konstatere at dette hadde skjedd i denne saken. Den opprinnelige kontrakten var en postbeskreven og enhetsprisregulert utførelsesentreprise, og entreprenøren pliktet i utgangspunktet ikke å levere annet enn hva postbeskrivelsen tilsa. De senere endringene var ikke tilstrekkelig til å endre på dette, og flertallet konstaterte at båtforeningen selv måtte bære risikoen for unnlatelsen av å konsultere opprinnelig prosjekterende etter at endringene ble foreslått. Lagmannsretten rettet likevel kritikk mot entreprenøren, fordi entreprenøren etter rettens oppfatning burde ha gjort båtforeningen tydeligere oppmerksom på at moloen ikke ville tåle hardt vær. Dette var imidlertid ikke nok til å konstatere mangel.

Et mindretall på én meddommer tok dissens, og mente at forholdet måtte anses å utgjøre en mangel. Mindretallet mente at entreprenøren «klart burde ha forstått» at moloen med den valgte løsning ikke ville tåle været, og som den profesjonelle parten i avtaleforholdet burde ha frarådet båtforeningen å få moloen bygget på den valgte måten.

Flertallets votum illustrerer hovedregelen i utførelsesentrepriser: Byggherren bærer i utgangspunktet risikoen for prosjektering i utførelsesentrepriser, også når det gjøres endringer i samråd med entreprenøren. Dersom byggherren vil overføre prosjekteringsrisikoen til entreprenøren, må dette forankres tydelig i avtalen mellom partene. Det er imidlertid viktig for entreprenører å merke seg dissensen i denne saken. Dommen her viser at det ikke er utelukket at entreprenørens manglende frarådning i enkelte tilfeller kan medføre et annet resultat. Dette gjelder særlig når kontrakten er inngått med en mindre profesjonell byggherre. I prosjekt hvor det gjennomføres betydelige endringer etter forslag fra entreprenøren bør entreprenøren derfor tydeliggjøre at entreprenøren ikke dermed overtar prosjekteringsansvaret. I den grad byggherren etterspør endringer entreprenøren ser vil kunne føre til et uegnet resultat, er det viktig at entreprenøren varsler byggherren om dette, for å unngå senere anførsler om misligholdt frarådningsplikt.

LA-2017-125684 – Tvist om vederlag for rørleggerarbeider

Agder lagmannsrett avsa 1. mars 2018 dom i tvistesak mellom entreprenør og byggherre vedrørende rørleggerarbeider i et boligprosjekt i Horten sentrum. Prosjektet gjaldt utbyggingsprosjekt av til sammen åtte boenheter i en av sentrumsgatene. Byggearbeidene i prosjektet var organisert i sideordnede entreprisekontrakter, og entreprenøren i tvistesaken var dermed en av mange aktører i prosjektet.

Underveis i prosjektet oppstod det forsinkelser i prosjektet, som blant annet medførte at en av sideentreprenørene stanset arbeidene i påvente av ferdigstillelsen av de tekniske fagene, herunder rørleggerentreprisen. I denne forbindelse innstilte byggherren betalingen av fakturaer fra rørleggerentreprenøren. Dette ledet til at entreprenøren stanset arbeidene og hevet kontrakten på grunn av betalingsmislighold. Som følge av hevingen engasjerte byggherren en annen entreprenør til å ferdigstille gjenstående arbeider. Entreprenøren fremmet krav om betaling av vederlagskravet for utførte arbeider, samt krav om erstatning for det fortjenestetapet hevingen medførte. Byggherren fremmet på sin side krav om erstatning for merkostnadene ved å engasjere en annen entreprenør til å ferdigstille.

Den sentrale uenigheten for retten gjaldt dermed entreprenørens vederlagskrav. Entreprenøren mente at arbeidene skulle utføres på regning, mens byggherren hevdet at det var inngått avtale om fastpris og at entreprenørens krav uansett var for høyt i forhold til det arbeid som var utført. Det var ikke inngått noen skriftlig avtale om arbeidene som skulle utføres, og partene var uenige om hva som ble sagt i møtene hvor avtalen ble inngått. I mangel av tidsnære skriftlige bevis la retten mindre vekt på hva partene forklarte i etterkant. Lagmannsretten viste til at hovedregelen i entrepriseretten er at arbeid skal utføres på regning, med mindre annet er avtalt. Dette innebar at det var byggherren som bar bevisbyrden for at det var inngått slik avtale med et annet vederlagsformat. Lagmannsretten anså ikke det for å være bevist, med den konsekvens at entreprenøren fikk medhold i at arbeidene skulle utføres som regningsarbeider.

Byggherren hadde imidlertid også anført at entreprenørens drift hadde vært ineffektiv, og krevde reduksjon i vederlaget på dette grunnlaget. Lagmannsretten konstaterte at det gjelder et generelt krav om at gjennomføringen av arbeidene skal være rasjonell og forsvarlig, men at entreprenøren er innrømmet et visst slingringsmonn �� det er ikke grunnlag for å kreve en perfekt gjennomføring. I vurderingen, som nødvendigvis er konkret, fremhevet retten særlig følgende momenter:

  • Fakturaene fra rørleggerentreprenøren bygget på medgått tid og materiell, som etter lagmannsrettens syn burde gi en profesjonell byggherre tilstrekkelig informasjon om kostnadspådraget og grunnlag for å reise innsigelser. Dersom byggherren var av den oppfatning at entreprenøren krevet et urimelig vederlag eller arbeidene var urasjonelt drevet burde dette vært påberopt løpende
  • Byggherren hadde pålagt entreprenøren flere endringer og tilpasninger underveis i gjennomføringen av prosjektet. Retten mente at i et slikt tilfelle kan det ikke påligge entreprenøren noen varslingsplikt knyttet til de merkostnader som byggherrens endringer medfører, eller de eventuelle forsinkelser slike endringer måtte få for den samlede fremdriften i arbeidene.
  • Retten la imidlertid også til grunn at entreprenøren ikke i tilstrekkelig grad hadde hatt en aktiv oppfølging og styring av sine leveranser i prosjektet. Særlig gjaldt dette den fasen da byggherren underrettet entreprenøren om at det var forsinkelser i fremdriften. Rørleggerbasen – som var overlatt den daglige kontrollen av arbeidene - hadde begrenset erfaring fra arbeidsledelse på nybyggprosjekter av den størrelsen som prosjektet representerer. Retten mente at dette tilsa ytterligere aktivitet og oppfølging fra entreprenørens prosjektleder knyttet til å sikre god og rasjonell fremdrift.

På den bakgrunn fant retten at vederlaget fra entreprenøren måtte nedjusteres noe, som følge av at ikke all medgått tid kunne anses som forsvarlig og rasjonell utførelse av arbeidet. Lagmannsretten la, basert på bevisførselen, til grunn at «normalkostnadene» for et prosjekt av denne art ville utgjøre ca. 2,8 MNOK.

Rørleggerentreprenørens samlede kostnader var på nær 1,8 ganger dette: 4,85 MNOK, hvorav 1,8 MNOK var utestående. Basert på den konkrete bevisføringen kom retten til at kravet måtte nedjusteres med kr 500 000,-, som innebar at entreprenøren ble innrømmet en «betydelig margin» i forhold til de normalkostnadene retten la til grunn.

Med grunnlag i dette fikk entreprenøren medhold i sin heving av kontrakten, og byggherrens erstatningskrav ble dermed ikke tatt til følge. Entreprenøren fikk likevel ikke tilkjent erstatning for tapt fortjeneste som følge av dette. Dette ble begrunnet med at entreprenøren ikke i tilstrekkelig grad hadde dokumentert at tilsvarende fortjeneste ikke kunne oppnås gjennom andre prosjekt.

Avgjørelsen illustrerer for det første viktigheten av skriftlige avtaler. Selv om partene oppfatter å være enige gjennom en muntlig avtaleinngåelse, etterlater dette en betydelig usikkerhet som vil kunne skape vesentlig risiko i den videre prosjektgjennomføringen. Dersom det i etterkant blir tvist om innholdet i avtalen vil det være den parten som hevder en løsning som avviker fra «normalløsningen» som har bevisbyrden for dette.

For det andre er avgjørelsen også illustrerende for de krav som stilles til gjennomføring av regningsarbeid. Selv om utgangspunktet er at entreprenøren har krav på oppgjør for faktisk medgått tid, stilles det krav til rasjonell og forsvarlig drift. Irrasjonell drift kan gi grunnlag for reduksjoner i vederlagskravet. Det er likevel byggherren som har bevisbyrden for at driften har vært irrasjonell. Det forhold at kostnadene avviker fra sammenlignbare «normalprosjekt» er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at driften har vært irrasjonell, som illustreres ved den marginen entreprenøren tilkjennes i denne saken. Byggherrer og oppdragsgivere bør også merke seg at det forventes at denne typen innsigelser fremmes løpende, når det er grunnlag for å konstatere irrasjonell drift. En byggherre som venter urimelig lenge med å fremme innsigelser om irrasjonell drift, må dermed forvente at dette vil bli holdt mot ham i en eventuell tvistesak.

TINGRETTENE

15-105829TVI-SALT - Mengderegulering

Salten tingrett avsa 18. desember 2017 dom i sak angående bygging av bro i et veiprosjekt i regi av Statens Vegvesen. Kontrakten var inngått som en utførelsesentreprise, og kontraktsbestemmelsene var basert på NS 3430, med visse endringer og presiseringer.

Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt entreprenøren hadde krav på fristforlengelse og vederlagsjustering, i hovedsak som følge av mengdeøkninger. Kontrakten var en mengdereguleringskontrakt der entreprenøren skulle ha betalt for faktiske mengder. NS 3430 pkt. 28.1 annet ledd sier at mengdeøkninger først vil foranledige krav på vederlagsjustering og fristforlengelse når de faktiske mengdene «i vesentlig grad overstiger det entreprenøren burde tatt i betraktning» ut fra kontrakten. Alternativt foreligger grunnlag for vederlagsjustering dersom mengdejusteringene har medført at forutsetningene for bruk av enhetsprisene er forrykket, jf. NS 3430 pkt. 28.4.2. Entreprenøren mente at dette var tilfellet her, mens byggherren bestred kravet fra entreprenøren i sin helhet. Tingretten frikjente byggherren for flesteparten av kravene, og ga byggherren delvis medhold i kravet om dekning av saksomkostninger.

Som utgangspunkt for sin vurdering av hvorvidt det forelå vesentlige avvik, eller om grunnlaget for anvendelsen av enhetsprisene var forrykket, vektla retten hvorvidt det var holdepunkter for feil eller svikt i byggherrens leveranse eller risikoområde. Retten vektla gjennomgående at det var tale om en kontrakt med regulerbare mengder, og det var gjennomgående i kontrakten understreket at alle mengdeangivelser var foreløpige. Entreprenøren måtte da regne med at mengdene kunne komme til å avvike fra det som var oppført i kontrakten. Det ble også bemerket at Tverlandsbrua var en bred og spesiell bru, og at det dermed var gode grunner til å ta forbehold hva gjelder mengdeangivelser og muligheter for justeringer, slik byggherren gjorde. Dette synes å ha hatt innvirkning på rettens vurdering av hvilke mengdejusteringer som entreprenøren måtte tåle, og dermed hva som var innenfor rimelighetens grenser etter denne kontraktens rammer. Videre uttalte retten at det ikke kan oppstilles en generell regel om at mengdeøkninger utover 15 % vil innebære et vesentlig avvik fra hva entreprenøren burde tatt i betraktning, og at enhetsprisene av den grunn ikke lenger er anvendbare. Det må bevises i det konkrete tilfellet at økningene har medført større kostnader og mer kompleksitet for alt arbeid som er utført innenfor posten. Dersom det ikke er tilfellet, kan det heller ikke legges til grunn at forutsetningene for anvendelsen av enhetsprisen er forrykket. Eksempelvis var en økning på 247,5 m3 løsmasse ansett å være innenfor det man måtte forvente av økning for løsmassearbeider når beregnet mengde var 500 m3. Retten karakteriserte dette som et «beskjedent avvik», og påpekte at det ikke var holdepunkter for at det var dyrere å grave ut de siste 247,5 kubikkmeterne enn det var for de 500 første.

Det måtte også foretas en konkret vurdering for hver enkelt post av hvorvidt mengdeøkningene virket kompliserende. At for eksempel økte armeringsmengder virket kompliserende for én del av arbeidet, betydde ikke nødvendigvis at økte armeringsmengder hadde samme betydning for et annet arbeid. Tålegrensen for variabler synes dermed å øke proporsjonalt med kompleksiteten av arbeidet man er kjent med på forhånd, og det avgjørende for entreprenørens eventuelle krav er hvorvidt økningene virker kompliserende og fordyrende for arbeidet under den konkrete posten i det konkrete tilfellet.

Dommen samsvarer med de utgangspunkter som ble lagt til grunn i LA-2016-37897 (Repstad Anlegg), som ble kommentert i forrige nyhetsbrev. Heller ikke her ville retten operere med en fast prosentgrense for vurderingen. Retten fant at vesentlighetsvurderingen må knyttes til en konkret vurdering av hver enkelt post, og at forholdene i den enkelte sak vil være avgjørende for resultatet. I de tilfeller der mengdeangivelsene fremstår som mer usikre, enten på grunn av konkrete forhold eller som følge av oppdragets natur, vil entreprenøren måtte tåle mer avvik enn der det er grunnlag for å gi sikrere beregninger på forhånd.

Saken er anket til lagmannsretten.

17-014006TVI-STOR – Krav til byggherrens SHA-plan

Sør-Trøndelag tingrett avsa 31. januar 2018 dom i sak mellom byggherre og entreprenør etter et anleggsprosjekt. Kontrakten gjaldt bygging av gang- og sykkelvei, og var lagt opp som en utførelsesentreprise basert på NS 8406 og Statens vegvesens standardbeskrivelse for anleggsentrepriser. Det var forutsatt at partene skulle gjennomføre en samhandlingsprosess i en tidlig fase av prosjektet.

I gjennomføringsfasen hevet byggherren kontrakten på bakgrunn av en rekke forhold, herunder problemer med samhandlingen med entreprenøren, varsling i tilknytning til trafikkavvikling, mangler ved HMS, stenging av veg og sprenging i strid med planer og forutsetninger i kontrakt, drift utenfor grensene for anleggsområdet m.m. Retten tok utgangspunkt i at vilkårene for heving i entreprisekontrakter er strenge, og at det først og fremst er i de tilfeller hvor entreprenøren viser manglende vilje eller evne til å oppfylle kontraktsmessig at byggherren vil ha rimelig grunn til å si seg løst fra kontrakten. Vilkårene var etter rettens syn ikke oppfylt her. Entreprenøren fikk dermed medhold i at hevingen var urettmessig, men med et vesentlig lavere erstatningsbeløp enn krevet. Rettens gjennomgang av hvert underpunkt i hevingsspørsmålet er konkret begrunnet, og har derfor begrenset generell interesse. Forut for hevingsdrøftelsen kom imidlertid retten med enkelte mer generelle vurderinger av kravene til byggherrens SHA-plan og risikoanalyse.

Deler av gang- og sykkelveien skulle etableres under en høy fjellskjæring på opptil 23 meter, og denne skulle sprenges i paller og sikres. Samme sted var terrenget bratt skrånet ned mot en elv på motsatt side av fylkesveien. Fremgangsmåten ved fjellskjæringen var derfor et av de sentrale HMS-spørsmålene ved prosjektet. Byggherren fremla en ingeniørfaglig rapport om grunnforholdene på dette området, som viste at det var krevende fjellforhold. Grunnforholdene var preget av skifrige bergarter og dermed stor risiko for utglidninger og ras underveis i arbeidet. Som følge av dette ble området plassert i den strengeste geotekniske klassen, og det var lagt opp til at man måtte foreta fortløpende ingeniørgeologiske vurderinger underveis i byggefasen. Til tross for at rapportene viste såpass vanskelige forhold, var det ikke i prosjekteringsgrunnlaget inntatt noen beskrivelse eller analyse av egnet fremgangsmetode for etablering av fjellskjæringen. Retten påpekte at byggherreforskriften pålegger byggherren et selvstendig ansvar for HMS, og krever at byggherren under planlegging og prosjektering særlig skal ivareta disse hensyn ved å «beskrive og ta hensyn til de risikoforholdene som har betydning for arbeidene som skal utføres», jf. forskriftens § 5 annet ledd bokstav b. Det ble videre understreket at en SHA-plan skal være spesifikk for hvert enkelt prosjekt, slik at entreprenøren kan innkalkulere de nødvendige risikoforebyggende tiltakene i sitt tilbud. Retten var derfor ikke enig i byggherrens anførsel om at en standardisert og overordnet risikovurdering var tilstrekkelig, og at det var opp til entreprenøren å definere de nærmere faglige risikomomentene selv. Med tanke på de krevende forholdene og den høye risikoen i dette tilfellet, mente retten at byggherren var pliktig til å foreta en mer detaljert analyse som angir konkrete og spesifikke risikoreduserende tiltak. Noe annet ville legge opp til at man kunne spekulere i sikkerhet. Prosjekteringen ble derfor ansett å være mangelfull på dette punkt.

Avgjørelsen viser at kravene til byggherrens SHA-plan og prosjekteringens detaljeringsgrad vil være relative i forhold til hvilke utfordringer de tekniske rapportene avdekker. Jo større usikkerhetsmomenter og høyere sikkerhetsrisiko som avdekkes, jo mer detaljert og spesifikk må byggherrens prosjektering være.

Hva gjelder erstatningsspørsmålet, ble det som nevnt fremsatt et omfattende erstatningskrav, herunder krav om dekning av tap av positiv kontraktsinteresse ved at entreprenøren ikke vant to andre anbudskonkurranser som følge av manglende erfaring og referanseprosjekter. Det ene prosjektet var lyst ut av samme byggherre, mens det for det annet prosjekt var en annen oppdragsgiver. Retten fant at tap og årsakssammenheng ikke var tilstrekkelig dokumentert og bevist i nærværende tilfelle, men holdt døren åpen for adgangen til å kreve slikt tap dekket som følge av urettmessig heving.

Dommen er anket inn for Frostating lagmannsrett.

17-157068TVI-AHER72 – Utilfredsstillende kommunikasjon/varsling om sprengning

Den 27. februar 2018 avsa Asker og Bærum tingrett dom i sak mellom hovedentreprenør og underentreprenør vedrørende sprengningsarbeider i forbindelse med et veiprosjekt. Kontrakten med underentreprenøren ble hevet av hovedentreprenøren etter at underentreprenøren hadde gjennomført en sprengning som hovedentreprenøren mente var i strid med fastsatte HMS-rutiner. Spørsmålet for retten var om hevingen var rettmessig.

Hendelsen som forårsaket hevingen, slik retten vurderte den, kan i korte trekk beskrives slik:

Sprengningen ble foretatt av et sprengningslag på tre personer, her betegnet A, B og C. A, som ledet arbeidslaget, skulle sette av ledningen, mens B og C var vaktposter.
Forut for sprengning gikk B for å kontakte formannen for å be om å få skytetid. Formannen ga imidlertid ikke tillatelse, og ba om at man avventet sprengningen. Da B var på vei tilbake for å gi beskjed om dette ble sprengningen likevel foretatt av A da B befant seg 20 meter unna. B hevdet for retten at de hadde vært enige om at sprengningen skulle skje uten å vente på svar. A bestred dette, og forklarte at det ikke var avtalt at sprengning kunne skje. Sprengningen ble ikke varslet med sirene eller annen lyd. I stedet ble det varslet med lys. B og C stod imidlertid slik til at de ikke ville kunne se lyset før sprengning.

Det fulgte uttrykkelig av avtalen mellom partene at hovedentreprenøren var berettiget til å heve kontrakten «ved svikt i forholdene rundt HMS». Hovedentreprenøren anså hendelsen som brudd på HMS-rutinene, og hevet kontrakten med øyeblikkelig virkning to dager etter hendelsen fant sted. Underentreprenøren bestred at det var adgang til heving, og tok ut stevning mot hovedentreprenøren med krav om erstatning for sitt fortjenestetap som følge av hevingen.

Retten la i sin vurdering til grunn at B ikke var klar over at det skulle skytes uten at han fikk beskjed, og at A heller ikke hadde grunnlag for en slik oppfatning. At salven likevel ble satt av ble vurdert som en alvorlig kommunikasjonssvikt mellom bergsprenger og vaktpost. Retten konstaterte at sprengningen ikke hadde skjedd på en forsvarlig måte, først og fremst som følge av manglende kommunikasjon om at salven ville bli antent. Kontraktens vilkår om heving – «svikt i forholdene rundt HMS» - ble derfor ansett for klart å være oppfylt. Hovedentreprenøren ble følgelig frifunnet for underentreprenørens erstatningskrav.

Retten tok ikke stilling til hvorvidt hendelsen på generelt grunnlag kunne karakteriseres som et vesentlig mislighold, og på den måten berettige heving etter den alminnelige vesentlighetsterskelen. Avgjørelsen understreker imidlertid viktigheten av klare retningslinjer og aktsomhet ved utførelsen av arbeider som har stort skadepotensiale. Avgjørelsen taler for at enhver upresis gjennomføring i så henseende lett vil kunne karakteriseres som et betydningsfullt kontraktsbrudd, nettopp som følge av den store risikoen som er forbundet med manglende nøyaktighet ved utførelsen av slikt arbeid.

Hovedentreprenøren i denne saken var representert av Kluge Advokatfirma v/ advokat Joar Kalsaas.
Avgjørelsen er anket inn til lagmannsretten.