Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Illustrasjon: Kran

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i januar 2021

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Eiendom og entreprise Entrepriserett

I denne perioden har Oslo tingrett avsagt en dom hvor en totalunderentreprenør i det vesentlige fikk medhold i sitt krav på vederlag for ineffektiv drift overfor totalentreprenøren. Avgjørelsen er et illustrerende eksempel på at slike krav fremdeles kan nå frem etter HAB-dommen, og gjennomgås derfor under med særlig fokus på hvordan retten vurderte entreprenørens kravsfremstilling.

Vi har også med en avgjørelse fra Agder lagmannsrett, hvor et borettslag fikk medhold i et mangelskrav mot entreprenøren som hadde stått for oppføringen, til tross for at det kontraktsrettslige grunnlaget for krav i utgangspunktet var foreldet. Dette var begrunnet med at byggherren etter rettens oppfatning også kunne bygge sitt krav på ikke-kontraktsrettslig grunnlag – og dette grunnlaget var ikke foreldet.

Oslo tingrett: Underentreprenør vant frem med krav på vederlagsjustering for ineffektiv drift (Sak 20-017073TVI-OTIR/02)

Oslo tingrett avsa den 25. januar 2021 dom i sak mellom en elektroentreprenør og en totalentreprenør, som i hovedsak gjaldt tilleggsvederlag for forsering og ineffektiv drift i en totalunderentreprisekontrakt.

Partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt i forbindelse med rehabilitering og utbygging av Slemdal Skole. Elektroentreprenøren skulle stå for elektroentreprisen, som underentreprenør for totalentreprenøren.  Kontrakten var basert på NS 8417, og hadde en verdi på ca. 25 millioner kroner. Prosjektet var delt opp i flere deler, etter områder og bygninger på skolen.

Det var avtalt mellom partene at mekanisk ferdigstillelse skulle være den 15. november 2019. Faktisk mekanisk ferdigstillelse skjedde imidlertid ikke før den 24. februar 2020. I forbindelse med forsinkelsen fremmet elektroentreprenøren en rekke krav mot totalentreprenøren, primært knyttet til ineffektiv drift og forsering. Det samlede kravet var på ca. 14 millioner kroner, altså nesten det dobbelte av kontraktssummen. Kravene bestod av ni krav, hvor fire av disse kunne karakteriseres som rene fremdriftskrav. For kravene som gjaldt forsering og ineffektiv drift – til sammen ca. 11 millioner kroner - hadde elektroentreprenøren periodisert kravene i fem til seks ulike perioder. Øvrige deler av kravene gjelder andre forhold som ikke omtales nærmere her.

Ved vurderingen av om elektroentreprenøren hadde krav på forseringskostnader og kostnader for ineffektiv drift tok lagmannsretten utgangspunkt i HAB-dommens totrinns årsaksvurdering. Tingretten la, med henvisning til Borgarting lagmannsretts dom, LB-2019-192253, til grunn at Høyesteretts synspunktet knyttet til ineffektiv drift også ville ha gyldighet for krav til årsakssammenheng for tilleggsvederlag for forsering. (Se vår omtale av LB-2019-192253 her: https://kluge.no/fagforum/nyhetsbrev/utvalgte-entrepriserettslige-avgjorelser-i-fjerde-kvartal-2020/).

Tingretten la til grunn at elektroentreprenøren hadde dokumentert at det forelå fire måneders forsinkelse, og hvor tingrettens vurdering var basert på fremdriftsavviksrapporter knyttet til alle hovedaktiviteter i alle deler av prosjektet, bilder og sammenligning av fremdriftsplaner. Etter tingrettens vurdering var forsinkelsene hovedsakelig forårsaket av at foranliggende fag ikke hadde klart å holde planen, som var totalentreprenørens risiko. I tillegg var det en vesentlig årsak at totalentreprenøren ikke hadde hatt tilstrekkelig fokus på å ha tilstrekkelig ressurser til å holde fremdriftsplanen.  

Etter å ha konkludert på et mer overordnet nivå, gikk retten videre til å drøfte kravene som elektroentreprenøren hadde fremsatt. Disse kravene var delt i 5-6 perioder på ca. 5-10 uker – med angivelse av konkrete beløp for hhv. forseringskostnader og ineffektiv drift for hver periode. Rettens samlede vurdering av disse kravene innebar at underentreprenøren ble gitt medhold i over 10 millioner kroner knyttet til forsering og ineffektiv drift – med andre ord nærmest full uttelling for disse kravenes vedkommende. Vi vil i det følgende se nærmere på begrunnelsen for at kravet på vederlagsjustering for ineffektiv drift ble tatt til følge.

Avgjørende for vurderingen av kravene på vederlag for ineffektiv drift var de tidsnære bevisene elektroentreprenøren fremla. Elektroentreprenøren hadde fremlagt en detaljert dokumentasjon, med både fremdriftsavviksvarsler og forseringsrapporter. Felles for dem begge var at de var omfattende og beskrev helt konkrete utfordringer på byggeplassen og konsekvensene det ville få for produksjonen. Avviksvarslene loggførte hvert avvik og inneholdt bl.a. lister over avvik i form av manglende leveranser fra andre fag. Avvikene ble igjen underbygget med bilder som dokumenterte forholdene som ble beskrevet. Videre ble reviderte fremdriftsplaner sammenlignet med hovedfremdriftsplanen som var gjeldende mellom partene. For forseringsrapportene ble rapportene utarbeidet hver uke i de ulike periodene som elektroentreprenøren delte kravet sitt opp i. Avviksvarslene og forseringsrapportene ble også forløpende oversendt til totalentreprenøren, uten at totalentreprenøren imøtegikk beskrivelsene konkret.

Videre ble det det også lagt vekt på vitneutsagn. De utsagn vitnene kom med, kunne i stor grad støttes av de skriftlige tidsnære bevisene. Bl.a. måtte mannskap flyttes rundt etter hvor det til enhver tid var mulig å produsere. Videre var elektroentreprenøren nødt til å begynne i deler av kontraktsområde hvor foranliggende fag ikke var ferdig, og måtte arbeide samtidig med dem. Dette medførte bl.a. flere tilbakeganger, og derfor en ineffektiv drift.

Tingretten kom dermed til at elektroentreprenøren gjennom denne dokumentasjonen hadde påvist konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av totalentreprenørforholdene. Videre fant tingretten at elektroentreprenøren langt på vei hadde beregnet de merkostnader dette hadde medført, i tråd med HAB-dommens uttalelser.

Elektroentreprenøren hovedtilnærming til kravsberegningen var en «ovenfra og ned»-metode. Tingretten fant – til tross for Høyesteretts uttalelser i HAB-dommen - at denne beregningsmetoden sannsynliggjorde kravet. Bakgrunnen for rettens konklusjon var delt i fem:

  1. Ved elektroentreprenørens utregning var det tatt utgangspunkt i en revidert kalkyle utarbeidet etter at prosjektet var detaljprosjektert, noe som ga et bedre utgangspunkt for sammenligningen enn en kalkyle utarbeidet før prosjektet er i gang,
  2. Elektroentreprenøren hadde beskrevet en svært lang rekke av konkrete arbeidsoperasjoner som var forstyrret i tråd med de krav Høyesterett satt i HAB-dommen. Tingretten mente at dette bidro til å underbygge at det var tale om betydelige effektivitetskrav som totalentreprenøren hadde risikoen for,
  3. Elektroentreprenøren hadde, på bakgrunn av de arbeidsoperasjoner som var forstyrret, foretatt en faglig vurdering som var dokumentert ved tidsnære bevis. Til tross for at det var knyttet usikkerhet til vurderingene, bemerket retten at underlaget for vurderingene (forseringsrapportene og avviksrapportene) fremstod som gode, og at vurderingene var knyttet til en begrenset periode (og ikke hele prosjektet som sådan),
  4. Effektivitetskravet kom dels som følge av forsinkelse hos de øvrige aktørene i prosjektet og andre mangler fra totalentreprenørens ytelse, og dels som følge av forseringstapet i seg selv. Retten la til grunn at produktivitetstap som følge av forsering er vanskelig å dokumentere fullt ut «nedenfra og opp»,
  5. Elektroentreprenøren hadde listet opp de forskjellige måtene selskapet målte effektivitetstapet, og hadde bedt totalentreprenøren om å gi beskjed dersom det var ønskelig at tapet skulle måles på en annen måte. Totalentreprenøren hadde ikke på noe tidspunkt respondert på dette. Retten la da til grunn at totalentreprenøren ut fra alminnelige lojalitetsbetraktninger burde gitt beskjed om de mente effektivitetstapet måtte dokumenteres bedre.

Tingretten la også vekt på at det lå i sakens natur at slike beregninger var vanskelige å gjøre nøyaktig, og viste til at det i praksis var umulig å dokumentere kravet i detalj i en slik situasjon elektroentreprenøren stod overfor. Etter tingrettens syn måtte det da, for at det skulle være praktisk mulig å føre bevis for krav som følge av ineffektiv drift, være adgang til å beregne sitt krav ut fra en mer overordnet vurdering av effektivitetstapet. Samtidig skal det nevnes at tingretten også i stor utstrekning la til grunn at totalentreprenørens innsigelser mot den konkrete kravsutmålingen var prekludert, da innsigelsene ikke var fremmet innen 14 dager etter mottak av spesifiserte kostnadsoppgaver, jf. NS 8417 pkt. 30.3.2. Riktignok prekluderes ikke innsigelser om urasjonell drift etter denne bestemmelsen, men dette unntaket hadde totalentreprenøren ikke påberopt seg under hovedforhandlingen.

Avgjørelsen kommer i kjølvannet av en rekke andre underrettsavgjørelser hvor plunder og heft-krav har blitt avvist med henvisning til HAB-dommen, og kan dermed tjene som et illustrerende eksempel på at det fremdeles er mulig å nå frem med slike krav. Avgjørelsen illustrerer også at mer overordnede beregningsmetoder fremdeles ikke kan anses irrelevante, så lenge disse metodene også er understøttet av konkrete bevis som underbygger at det er inntrådt forhold som byggherren har risikoen for, hvilke konkrete arbeidsoperasjoner dette har påvirket, og – ikke minst - i hvilken periode påvirkningen har skjedd og hvilke konsekvenser i form av nedsatt produktivitet det har medført. Når dette er dokumentert, er det også mulig å etterprøve skjønnet som utøves ved beregningen av plunder og heft-krav.

Avgjørelsen er også illustrerende for hvordan dynamikken i bevisførselen påvirker domstolenes vurdering.

Et gjennomgående tema i dommen er også at totalentreprenøren i begrenset grad hadde ført motbevis mot underentreprenørens fremstilling. Retten la da, med grunnlag i uttalelser fra HAB-dommen, til grunn at bevisbyrden skiftet fra underentreprenøren til totalentreprenøren. Tilsvarende betraktninger ble også lagt til grunn i LB-2019-192253. Dette gir et viktig signal til byggherrer og oppdragsgivere som står ovenfor denne typen krav – selv om beviskravene HAB-dommen gir anvisning på oppfattes som strenge og vanskelige å oppfylle, må entreprenørens konkrete fremstilling likevel imøtegås dersom byggherren/oppdragsgiveren er uenig. I motsatt fall vil byggherren/oppdragsgiveren raskt bli sittende med bevisbyrden.

Du kan lese dommen fra Oslo Tingrett her (PDF)

Agder lagmannsrett: Entreprenør ble erstatningsansvarlig etter arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven som følge av arbeidernes uaktsomme utførelse og kontroll av vinduer (LA-2019-142881)

Agder lagmannsrett avsa den 22. desember 2020 dom i en mangelssak mellom et borettslag og en entreprenør. Saken gjaldt krav på erstatning som følge av byggetekniske feil og mangler ved flere av borettslagets fasader og vinduer i flere av blokkenes trappeoppganger. 

Avgjørelsen inneholder konkrete vurderinger vedrørende foreldelse og reklamasjon etter bustadoppføringslova, som ikke vil gjennomgås nærmere her. Det interessante å trekke frem fra dommen er borettslagets subsidiære anførsel (alternativ anførsel dersom hovedanførselen ikke fører frem) om at entreprenøren var erstatningsansvarlig for feilen med vinduene som følge av arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1. Bakgrunnen for dette var at borettslagets kontraktsrettslige krav var foreldet, fordi slike krav foreldes tre år etter overtakelse – riktignok med en tilleggsfrist på ett år hvis skadelidte ikke hadde eller burde ha tilstrekkelig kunnskap om kravet. Disse fristene var utløpt. Alminnelige erstatningskrav utenfor kontrakt foreldes imidlertid ikke før tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg slik kunnskap. Denne fristen var borettslaget fremdeles innenfor, og spørsmålet i saken var derfor om borettslaget kunne påberope seg krav med grunnlag i alminnelige regler om erstatning utenfor kontrakt. Dette forutsatte at entreprenørens egne ansatte hadde opptrådt uaktsomt i forbindelse med monteringen og kontrollen av vinduene.

Lagmannsretten kom til at det var utvist slik uaktsomhet, og at det heller ikke var noe i veien for å påberope seg et «dobbelt erstatningsgrunnlag», dvs. både et kontraktsrettslig og et ikke-kontraktsrettslig grunnlag. I vurderingen la lagmannsretten avgjørende vekt på at det den feil som var påvist i saken i betydelig avvek fra standard detaljløsning, at det ikke var vanskelig for en alminnelig god fagperson å sette seg inn i anvisningene i Byggforskserien fra Sintef, og at vanninntrengingen og råteskadene ved feilmontering var åpenbar. Videre ble det lagt vekt på at aktuelle vinduene måtte også skiftes etter om lag 10 år, som var en firedel av antatt «normal levetid» for vinduer. Retten konkluderte derfor med at entreprenørens ansatte hadde opptrådt uaktsomt ved utførelsen og kontrollen av vinduene.

Saken reiser interessante spørsmål med hensyn til forholdet mellom kontraktsrettslige krav og ikke-kontraktsrettslige krav, ikke minst i lys av de såkalte Bori-dommene fra Høyesterett, hvor ansvarsrettshavende foretak har blitt holdt ansvarlig på ikke-kontraktsrettslig grunnlag. Blir dommen stående som rettskraftig, vil den underbygge at slike grunnlag også kan påberopes av en kontraktspart, som i praksis vil innebære at de særskilte ansvarsbegrensningene som gjelder for kontraktskrav ikke vil gjelde – herunder særreglene om foreldelse, som i denne saken, men også regler om reklamasjon. Avgjørelsen er imidlertid etter hva vi forstår anket til Høyesterett.