Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Hammer og spiker

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i juli 2021

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Nedenfor har vi valgt ut tre avgjørelser fra juli 2021.
Eiendom og entreprise Entrepriserett

Den første – fra Gulating – illustrerer at brudd på byggherreforskriften ikke uten videre får konsekvenser i kontraktsforholdet med entreprenøren. Den andre dommen, også fra Gulating, illustrerer hvilke krav som stilles til sluttoppgjørstilsvar for å unngå preklusjon. Vi har også tatt med en dom fra Borgarting som presiserer at rådgiverens ansvar i kontraktsforholdet med entreprenøren normalt vil gå like langt – om ikke lenger – enn det offentligrettslige ansvaret rådgiveren har påtatt seg overfor offentlige myndigheter.

LG-2020-59378

Gulating lagmannsrett avsa 1. juli 2021 dom i sak mellom Statens vegvesen Region Vest og Veidekke Entreprenør AS. Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør i forbindelse med entreprisen E39 Svegatjørn-Rådal, der Veidekke var tildelt kontrakt på strekningen K10 Svegatjørn-Fanavegen. Uenighetene i saken knyttet seg til Lyshorntunellen (9,2 km lang strekning) og det sentrale spørsmålet for retten var om det var avsatt for kort byggetid i prosjektet (brudd på byggherreforskriften) og de eventuelle kontraktsrettslige konsekvenser dette ville medføre.

Partene inngikk 1. juli 2015 avtale om utførelse av arbeidene (utførelsesentreprise etter NS 8406). Statens Vegvesen hadde planlagt en byggetid på ca. 6 år, beregnet ut fra erfaringstall fra andre tilsvarende prosjekter. Prosjektet ble overlevert til avtalt ferdigstillelsesdato 31. august 2020, men fire av totalt 11 delfrister i kontrakten var ikke overholdt og Statens vegvesen krevde dagmulkt på kr 400 000 per hverdag for fristoverskridelsene. Det var forsinkelse på hhv. 64, 50, 64 og 23 uker for de aktuelle delfristene. Totalt var dagmulktskravet på kr 229 832 215. Veidekke anførte at Statens vegvesen hadde avsatt for kort byggetid og at dagmulktskravet av den grunn ikke var berettiget. Saken ble brakt inn for Bergen tingrett der Statens Vegvesen ble frifunnet. Veidekke anket dommen til lagmannsretten og fikk medhold i at Statens Vegvesen hadde brutt byggherreforskriften ved å avsette for kort byggetid. Til tross for dette fikk Statens vegvesen medhold i dagmulktskravet. Statens vegvesen ble derfor frifunnet også i lagmannsretten. Veidekke ble blant annet bistått av Samuel Skrunes hos Kluge.

For retten gjorde Veidekke gjeldende at det var avsatt for kort byggetid og at det følgelig forelå et brudd på byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c). På tidspunktet for kontraktsinngåelsen i 2015 fulgte det av bestemmelsen at byggherren skal avsette «tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjonene». Veidekke anførte at konsekvensen av for kort byggetid måtte være at de aktuelle delfristene måtte falle helt bort og at dagmulktskravet derfor ikke kunne gjøres gjeldende.

Lagmannsretten tok først stilling hva som ligger i begrepet «tilstrekkelig tid». Retten påpeker at det foreligger lite relevant rettspraksis og teori rundt forståelsen av begrepet «tilstrekkelig tid» i bestemmelsen i byggherreforskriften. Under henvisning til LB-2011-95644 (Lysaker stasjon) og kommentarutgaven til byggherreforskriften, utleder retten at byggherren bør basere vurderingen av fremdriften på erfaringstall. Innslaget av skjønnsmessige vurderinger tilsier at byggherren må gis et visst slingringsmonn ved vurderingen av om det er avsatt tilstrekkelig tid. Lagmannsretten la til grunn at det avgjørende må være om byggherren har foretatt en forsvarlig, erfaringsbasert vurdering av hvilken byggetid som er nødvendig.

Retten foretok deretter konkrete vurderinger av byggetiden for flere ulike delområder og arbeidsoperasjoner, og konkluderte med at Statens Vegvesen bl.a. hadde avsatt for kort tid til drivingen av selve Lyshorntunnelen (avsatt ca. 3,5 år). Her hadde Statens Vegvesen benyttet feil erfaringstall.

Konklusjonen til lagmannsretten var derfor at Statens Vegvesen bygde på feil erfaringsgrunnlag og derfor skulle satt av mer byggetid. Det forelå derfor et brudd på byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c.

Det neste spørsmålet for lagmannsretten var hvilken betydning bruddet på byggherreforskriften ville ha for kontraktsforholdet mellom partene. Lagmannsretten la til grunn at utgangspunktet er at Veidekke har påtatt seg en plikt til å levere arbeidet innen de avtalte frister, og at dette ikke ble endret av at fristene var satt i strid med byggherreforskriften. Verken bruddet i seg selv, eller NS 8406 pkt. 13.1 – som fastslår at begge parter skal overholde de lover, offentlige forskrifter og vedtak som gjelder for deres kontraktsforpliktelser og for forholdene på byggeplassen – eller øvrig påberopte rettslige grunnlag fikk derfor betydning for entreprenørens plikt til å levere til avtalte frister.

Lagmannsretten konkluderte på denne bakgrunn med at den for korte avsatte byggetiden – som innebar et brudd på byggherreforskriften – ikke kunne få privatrettslige konsekvenser. De avtalte dagmulktsbelagte fristene måtte derfor gjelde fullt ut. Statens vegvesen ble derfor frifunnet.

LG-2020-185907

Gulating lagmannsrett avsa 4. juni 2021 dom i sak mellom DNF AS og Skanska Norge AS. Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør i forbindelse med oppføring av nytt omsorgssenter i Tysnes, der DNF var kontrahert som totalunderentreprenør i prosjektet. DNF fremmet i sluttoppgjøret krav om resterende betaling på kr 2 165 846. Skanska nektet imidlertid å betale dette, da de mente å ha et motkrav i form av dagmulktskrav som oversteg kravet til DNF. DNF brakte derfor saken inn for tingretten, der Skanska ble frifunnet. DNF anket saken til lagmannsretten, som dømte Skanska til å betale kr 2 165 846 til DNF. DNF ble bistått av Veronica Knudsen Gjesteland hos Kluge.

DNF anførte prinsipalt at dagmulktskravet var for sent fremsatt og følgelig tapt. DNF hadde sendt sin sluttfaktura med tilhørende sluttoppstilling den 24. oktober 2018. I tiden før DNF sendte endelig sluttfaktura med sluttoppstilling, diskuterte partene oppgjør for prosjektet. I den forbindelse hadde Skanska utformet et regneark med forslag til oppgjør mellom partene hvor dagmulktskravet og en rekke andre motkrav var inntatt. DNFs sluttoppstilling som var vedlagt sluttfakturaen var basert på Skanskas regneark, men DNF hadde satt alle motkravene til null. Når Skanska svarte på DNFs sluttfaktura den 12. november 2018, var ikke dagmulktskravet nevnt. I stedet hadde Skanska – med henvisning til tidligere korrespondanse – svart at summen av Skanskas motkrav var større enn summen av DNFs uoppgjorte krav.

Dette var etter rettens vurdering ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravene til sluttoppgjørstilsvar i NS 8417. Skanskas henvisning til tidligere e-postkorrespondanse ga etter rettens vurdering ikke DNF grunnlag for å forstå hvilke krav som eventuelt ville opprettholdes ettersom partene der hadde diskutert flere ulike krav. Lagmannsretten påpekte, med henvisning til HR-2020-228-A, at etter NS 8417 punkt 39.2 andre ledd må totalentreprenøren gi en oversikt og spesifikasjon av kravene som opprettholdes, og at dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke krav det gjelder. Dette gjelder selv om kravet tidligere har vært spesifisert, ettersom NS 8417 i punkt 39.2 andre ledd andre setning fastslår at «krav som totalentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas innen fristen dersom de opprettholdes.». Ettersom dette ikke var gjort, var dagmulktskravet tapt.

Avgjørelsen illustrerer viktigheten av at partene er tydelige på hvilke krav som opprettholdes i et sluttoppgjør. Selv om det i enkelte tilfeller kan være tilstrekkelig å vise til tidligere korrespondanse – hvor henvisningen på en tilstrekkelig og entydig måte identifiserer hvilke krav og innsigelser som opprettholdes – er det langt tryggere å besvare sluttoppgjøret med en komplett spesifisering av innsigelser og egne krav. Med tanke på at det nå, gjennom nyere Høyesterettspraksis, er avklart at det heller ikke er nødvendig å begrunne standpunktene til de enkelte kravene, så lenge man har identifisert hvilket konkret beløp man aksepterer for hvert enkelt krav, er det liten grunn til å unnlate å medta slike oversikter i sluttoppgjørstilsvaret.

LB-2020-19894

Borgarting lagmannsrett avsa 21. juli 2021 dom i sak mellom Bonum AS («byggherren») og WSP Norge AS («rådgiveren»). Saken gjaldt krav om erstatning fra byggherren mot rådgiveren for påstått mangelfull rådgivning i forbindelse med ombygging av en gammel byvilla fra kontor til boliger. Kjøperne av boligene hadde oppdaget svikt og bevegelse i gulvet og fremmet krav mot byggherren, som igjen rettet erstatningskrav mot rådgiveren. Byggherren tok ut stevning for tingretten og rådgiveren ble dømt til å betale utbedringskostnadene. Rådgiveren anket dommen til lagmannsretten, som også konkluderte med at rådgiveren var ansvarlig for utbedringskostnadene.

Det var på det rene at rådgiveren ikke hadde prosjektert ombygging av bærekonstruksjonene i byggets etasjeskiller. Spørsmålet for retten var om dette var en del av kontrakten og i så fall om rådgiveren var erstatningsansvarlig for uaktsom rådgivning. Rådgiveren var engasjert som rådgivende ingeniør bygg (RIB) i prosjektet. Ut over dette spesifiserte ikke avtalen ikke nærmere hvilke arbeidsoppgaver, herunder ansvarsområder, rådgiveren hadde for ombyggingen. Rådgiveren hadde imidlertid overfor det offentlige påtatt seg ansvarsrett for fagområdene konstruksjonssikkerhet, bygningsfysikk og brannsikkerhet.

Lagmannsretten slo fast at en oppdragstakers kontraktsrettslige ansvar i utgangspunktet går minst like langt som vedkommende sitt offentligrettslige ansvar. Det er ifølge retten imidlertid ikke noe i veien for at partene avtaler et annet ansvarsforhold seg imellom, men det krever i så fall klare holdepunkter.

Utgangspunktet var derfor at rådgiveren – overfor byggherren – hadde ansvar for prosjektering av konstruksjonssikkerheten, med mindre det forelå klare holdepunkter for en annen forståelse av kontraktsforholdet. Slike klare holdepunkter forelå ikke. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at rådgiveren – uten begrensninger i kontraktsforholdet – var engasjert som rådgivende ingeniør bygg, og la til grunn at rådgiveren da måtte forstå at byggherren oppfattet rådgiverens rolle som prosjekterende med ansvar for konstruksjonssikkerhet. Rådgiveren hadde dermed et kontraktuelt ansvar for å påse at kravene TEK 10 oppstilte til etasjeskiller var oppfylt – noe partene var enige om at ikke var tilfellet her. Dette ble ansett som en uaktsom prosjekteringsfeil, og rådgiveren ble derfor dømt til å betale kostnadene for utbedring, kr 6 141 210.

Avgjørelsen illustrerer at rådgiverens kontraktsrettslige ansvar som et utgangspunkt går minst like langt som det offentligrettslige ansvaret. Skal rådgiveren ha et mindre vidtrekkende kontraktsrettslig ansvar enn dette kreves det klare holdepunkter i avtalen.