Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Bygninger

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i mars 2021

Her kan du lese om utvalgte entrepriserettslige avgjørelser som er publisert i mars 2021. I denne perioden har vi fått fire avgjørelser fra lagmannsrettene. Den første – fra Borgarting –illustrerer at det også i avtaler mellom profesjonelle parter vil innvirke på risikofordeling og opplysningsplikt om én av partene har særlig kjennskap til det aktuelle livsområdet. Den andre illustrerer betydningen av partenes konkludente atferd og kommunikasjon med hensyn til krav om vederlagsjustering, og den tredje har nyttige kommentarer med hensyn til funksjonsfordelingen mellom partene i en entreprisekontrakt. Videre har vi tatt med en avgjørelse fra Agder lagmannsrett, gjeldende adgangen til å fremme erstatningskrav for kontraktsbrudd direkte overfor styreleder i et entreprenørselskap.
Eiendom og entreprise Entrepriserett

Plastforurensning ved deponering av sprengsteinsmasser i sjø (LB-2018-169770)

Borgarting lagmannsrett avsa 17. mars 2021 dom i sak mellom entreprenør T. Engene AS («Engene») og Moss Kommune («Kommunen»), gjeldende kontrakt om deponering av sprengsteinsmasser i Moss Havn. Begge parter krevde erstatning av hverandre, i forbindelse med stansing av deponeringen og opprydding av plastforekomster som fløt opp fra de deponerte i sprengsteinsmassene. Tvisten knyttet seg til hvem av partene som bar risikoen for plastforekomsten. Lagmannsretten fant at dette i all hovedsak lå på Engene.

Partene inngikk i desember 2015 kontrakt om deponering av steinmasser i Moss Havn. Bakgrunnen for kontrakten var at Kommunen hadde planlagt å utvide den eksisterende havnen i Moss. Planen innebar en større utfylling i sjøen ved bruk av sprengsteinsmasser fra store statlige infrastrukturprosjekter. Tiltaket hadde tillatelse fra Fylkesmannen.

Avtalen gikk ut på at Engene hadde rett og plikt til å legge ut overskuddsmasser fra utbygging av et renseanlegg i Bekkelaget, samt fra arbeider på Follobanen, innenfor de rammer som fulgte av tillatelsen fra Fylkesmannen. Engene fikk slik sett kvittet seg med masser, og Kommunen fikk masser til utfylling i sjøen. Det var følgelig en forretningsmessig bytteavtale, hvor vederlag ikke skulle svares noen vei.

I henhold til tillatelsen fra Fylkesmannen skulle massene være «mineralske». Avtalen mellom partene bestemte at massene måtte ligge innenfor rammene av deponeringstillatelsen fra Fylkesmannen, at de skulle være av «rent mineralsk materiale», og «uten forurensning slik at de er egnet til deponering i havet». Kommunen hadde imidlertid plikt til å besørge opprydning dersom det fløt opp plastdeler fra massene.

Engene begynte å deponere masser i havnen, men etter hvert begynte det å flyte opp relativ betydelige mengder plast i form av armeringsfiber, samt sprengtråd. Omfanget av plast ble etter hvert så stort at Moss Havn informerte Fylkesmannen. I perioden etter dette ble arbeidet satt på stans, og tillatelsen fra Fylkesmannen ble endret flere ganger for å motvirke plastforurensningen.

Det oppstod dermed tvist mellom partene. Engene mente at Kommunen hadde misligholdt sin forpliktelse til å ta imot masser og sørge for opprydning av plast i henhold til kontrakten. Kommunen mente på sin side at Engene måtte stå for opprydningen, da plastforekomsten var utover det man hadde forutsatt, og det som lovlig kunne deponeres. Kommunen krevde derfor erstattet kostnader i forbindelse med opprydningen, samt kostnader Kommunen var pådratt i forbindelse med straffesak som ble reist mot Kommunen som tiltakshaver i forbindelse med forurensningen.

Til tross for at avtalen mellom partene – gjennom Kommunens oppryddingsforpliktelse – forutsatte en viss forekomst av plast, og at det er kjent i bransjen at sprengsteinsmasser normalt inneholder plast, fant lagmannsretten at Kommunen ikke var forpliktet til å tåle plast i den utstrekning som viste seg. Kommunen fikk derfor medhold i sitt krav om erstatning i forbindelse med oppryddingen.

Lagmannsretten la betydelig vekt på avtalens bestemmelse om at deponeringen måtte gjøres innenfor rammene av tillatelsen fra Fylkesmannen, og forutsetningen i avtalen om at massene skulle være uten forurensning. Dette innebar begrensninger for hvilke masser henholdsvis Engene hadde rett til å deponere, og Moss Havn var forpliktet til å ta imot. Det var ikke tilstrekkelig til å påvirke tolkningen av avtalen at det var velkjent innenfor bransjen som driver med tunnelarbeid at sprengsteinsmasser inneholder plast. Dette var nemlig ikke kjent utenfor bransjen, og kunne ikke legges til grunn å ha vært kjent for Fylkesmannen da tillatelsen ble gitt.

Heller ikke kommunens plikt etter kontrakten til å rydde opp eventuell oppflytning av plast, hvilket i og for seg stod i motstrid til kravet om at massene skulle være «uten forurensning», endret dette. Dette fordi kommunen på avtaletidspunktet var av den oppfatning at plast kun ville forekomme i beskjeden grad, og Engene hadde heller ikke gjort noe for å korrigere Kommunens oppfatning om dette.

Retten kom derfor til at deponering av masser som inneholdt større mengder plast, var utenfor Fylkesmannens tillatelse, og utenfor rammene avtalen mellom partene. Kommunen fikk derfor medhold i kravet om erstatning for opprydningstiltak. Den fikk imidlertid ikke medhold i krav om erstatning for utgifter i forbindelse med straffesaken. Dette fordi Kommunen hadde latt deponeringen fortsette selv etter at den var klar over forurensningen, og slik hadde medvirket til at kostnadene ble pådratt.

Dommen illustrerer at det også i avtaleforhold mellom profesjonelle parter – som i utgangspunktet bærer risikoen for egne forutsetninger – kan få betydning om det er skjevheter mellom partenes kunnskap om det konkrete livsområde det inngås avtale på. I dette tilfellet hadde Engenes kjennskap om plastforekomstens utstrekning. Likevel unnlot Engenes å korrigere Kommunens synlige, og feilaktige, oppfatning om at plast bare ville forekomme i beskjeden grad. Dommen illustrerer slik sett at en part gjerne blir sittende med risikoen for forhold han burde ha opplyst sin medkontrahent om.

Justering av kontraktssum etter tilbudsfrist, prosjekteringstillegg og vinterarbeid (LF-2020-83187)

Frostating lagmannsrett avsa 12. mars 2021 dom i sak mellom Teft Eiendomsutvikling AS og Øksnes Entreprenør AS. Saken gjaldt rett til vederlag for masseendringer og prosjekteringsarbeid, samt entreprenørens rett til fristforlengelse.

Partene inngikk en avtale om samspill i mai 2017, og senere en kontrakt om totalentreprise 22. august 2017. Arbeidene gjaldt utbygging av skipshall med tilhørende kaianlegg, butikk og lager på Marøya ved Rørvik.

Et første spørsmål i saken var hvorvidt entreprenøren hadde krav på justering av kontraktssummen som følge av mengdejusteringer. På tidspunktet for inngåelse av totalentreprisekontrakten, var pris og endelig utforming av arbeidene foreløpig ikke klarlagt. I kontrakten var det derfor inntatt en bestemmelse som fastslo at tilbudet skulle revideres når nødvendig informasjon om utforming og plassering av bygg og kai forelå, og man dermed hadde tilstrekkelig grunnlag for å vurdere mengder. Summene i det reviderte tilbudet skulle erstatte summene i kontrakten, og betraktes som en mengdejustering av det eksisterende tilbudet. Det reviderte tilbudet skulle inngis innen en fastsatt frist. Det ble imidlertid ikke gjort, og byggherren anførte at entreprenøren dermed var avskåret fra å kreve justering av kontraktssummen på grunn av disse endringene. Det fikk han ikke medhold i.

Selv om retten fant at entreprenøren til en viss grad kunne bebreides for at revidert tilbud ikke ble fremsatt tidligere, tross purringer fra byggherren, viste den til at kommunikasjonen mellom partene i månedene etter fristens utløp viste at begge parter var forberedt på at prisen fortsatt skulle justeres. Lagmannsretten fant derfor at dersom byggherren var av en annen oppfatning – og mente justering nå var avskåret – måtte dette ha vært kommunisert tydeligere. Partene hadde også ha vært opptatt av at priskorrigeringene skulle foretas basert på en mest mulig korrekt beregning av de faktiske kostnadene, og ikke ut fra kalkulering av et risikotillegg i entreprenørens pris. Når entreprenøren da senere hadde dokumentert sitt krav, fant lagmannsretten at byggherren var pliktet til å betale dette.

Entreprenøren krevde også tillegg for prosjektering. Prosjektering tilligger i utgangspunktet entreprenøren i en totalentreprise. Entreprenøren fikk likevel medhold i sitt krav om tillegg for prosjektering der justeringer i prosjekteringen ble nødvendiggjort av at byggherren endret utformingen på byggene etter kontraktsinngåelsen. Entreprenøren fikk imidlertid ikke medhold i krav om tillegg der det var tale om byggeteknisk prosjektering som måtte anses å utgjøre en del av kontrakten.

En ytterligere problemstilling i saken, var hvorvidt entreprenøren hadde krav på vintertillegg og fristforlengelse i forbindelse med vinterarbeider. En særbestemmelse i kontrakten ga entreprenøren krav på tillegg for vinterarbeider etter regning. Bestemmelsen ga imidlertid ikke uttrykkelig krav på fristforlengelse i forbindelse med vinterarbeid.

Tingretten hadde etter en skjønnsmessig vurdering konkludert med at entreprenøren hadde rett til 10 dagers fristforlengelse, basert på at en kombinasjon av byggherrens valg og ekstraordinær kald vinter, medførte mer vinterarbeider enn forutsatt. Entreprenøren mente imidlertid at de faktiske forsinkelsene i forbindelse med vinterarbeid så som snømåking og redusert effektivitet på grunn av værforholdene, var betydelig større.

Lagmannsretten var ikke enig i dette, og fant at det ikke var grunnlag for kravet om fristforlengelse. Begrunnelsen var at entreprenøren ikke hadde ført tilstrekkelig bevis verken for at forsinkelser med hensyn til byggherrens valg rent faktisk hadde ført til utvidet byggetid på grunn av vinterarbeid, eller at for at vinterforholdene hadde vært så ekstreme at det kunne føre til fristforlengelse pga. force majeure (ekstreme værforhold) etter kontraktens punkt 33.3. Dette illustrerer at det kreves noe særskilt for at arbeid i vintermånedene isolert sett skal gi grunnlag for krav om vederlagsjustering og/ eller fristforlengelse.

Funksjonsfordelingen i entreprisekontrakter (LG-2020-66182)

Gulating lagmannsrett avsa 9. mars 2021 dom i sak mellom GL Prosjektservice AS og Spenncon AS. Saken gjaldt sluttoppgjør etter entreprisekontrakt basert på NS 8407 om utførelse av prefabrikkerte betongelementer i forbindelse med oppføring av leilighetsbygg. GL var totalentreprenør på prosjektet, og Spenncon var GLs totalunderentreprenør.

Partenes uenighet gjaldt fem konkrete tvistepunkter under kontrakten. To av disse er svært konkret begrunnet, og behandles ikke her, men resterende er problemstillinger av mer generell interesse.

Som overordnet utgangspunkt uttalte lagmannsretten at sentralt ved entreprisekontrakter er at partene bidrar med ulike innsatsfaktorer for å oppnå det forutsatte resultat. Innenfor funksjonene som hver av partene skal fylle, bærer de selv risikoen overfor medkontrahenten. Det innebærer at hver av partene har ansvar for forhold innenfor sin risikosfære.

Ett av kravene gjaldt underentreprenørens krav om tilleggsvederlag som følge av at en forutsatt løsning i tilbudsgrunnlaget viste seg ikke å være fullt ut anvendelig. Byggherren hadde prosjektert med hulldekker, og det viste seg under underentreprenørens detaljprosjektering at deler av hulldekkene måtte erstattes med massive dekker. Hovedentreprenøren anførte at kravet ikke kunne føre frem, ettersom underentreprenøren har prosjekteringsansvar for sin leveranse, og at arbeidene var nødvendige for oppfyllelse av funksjonskravene i kontrakten. Det fikk hovedentreprenøren ikke medhold i.

Lagmannsretten viste til at underentreprenøren ikke stod fritt med hensyn til løsningsvalg for denne delen av leveransen, ettersom det eksplisitt var angitt hulldekker. Videre viste retten til at det faktum at man har påtatt seg å levere en komplett leveranse, ikke fører til at man er avskåret fra å kreve tillegg for avvik fra det byggherren (her totalentreprenøren) har angitt ved kontraktsinngåelsen. Underentreprenøren fikk dermed medhold i sitt tilleggskrav. Dommen illustrerer her at prinsippet om funksjonsfordeling og overordnede funksjonskrav i kontrakt, ikke overstyrer byggherrens eller totalentreprenørens risiko for konkrete løsningsbeskrivelser i kontrakt.

Entreprenøren hadde videre fremsatt to ulike krav som følge av nedsatt produktivitet grunnet i avvik på byggeplass. Lagmannsretten tok utgangspunkt i retningslinjene som ble trukket opp ved HR-2019-1225 (HAB-dommen), som går ut på at årsakssammenhengen må fastlegges i to trinn; det må sannsynliggjøres at det foreligger byggherreforhold som har påvirket entreprenørens arbeider negativt, samt hvilke arbeidsoperasjoner som er forstyrret og hvilke konsekvenser dette har hatt, og det må sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom disse og entreprenørens merutgifter.

I denne saken kom lagmannsretten – basert på det totale bevisbildet – til at kravene var sannsynliggjort. Underentreprenøren hadde fremsatt endringsmeldinger og timelister som samsvarte med den faktiske fremdriften i prosjektet. I flere av dagsedlene var det også fremlagt bilder som illustrerte problemene, og fremdriften på byggeplassen. Det ble også lagt vekt på at underentreprenørens fremdrift var som planlagt utenom perioden hvor det ble påstått nedsatt produktivitet.

Til sist var det uenighet mellom partene om hvorvidt utkraget del av balkong var inkludert i kontrakten. Tegninger vedlagt tilbudsgrunnlaget hadde inntegnet balkong med utkraget del. Lagmannsretten tok ikke endelig stilling til hvorvidt dette i utgangspunktet var tilstrekkelig til å anse utkraget balkong å følge av tilbudsgrunnlaget, da dette uansett ikke var inntatt i tilbudet fra underentreprenøren. Spørsmålet ble dermed løst ved tolkningsregelen om at nyere dokumenter ved motstrid går foran eldre dokumenter. Dette fulgte av kontraktens bestemmelser, og ellers også av NS 8407 punkt 2.2 annet ledd. Entreprenøren hadde derfor krav på tillegg for dette arbeidet. Dommen illustrerer her hvordan de ordinære rangordningsprinsippene for kontraktsdokumentene kan få direkte betydning for omfanget av kontraktsleveransen, og dermed viktigheten av å sørge for å innta nødvendige spesifikasjoner i et høyt rangert dokument.

Styreleders erstatningsansvar (LA-2020-61102)

Agder lagmannsrett avsa 26. mars 2021 dom i sak mellom Nordahl & Nicolaidis Eiendom AS (byggherre) og styreleder i et entreprenørselskap. Entreprisekontrakten gjaldt arbeider ved en bygård. Saken gjaldt erstatningansvar for styrelederen i entreprenørselskapet med grunnlag i aksjeselskapsloven § 17-1.

Byggherren mente at entreprenøren bl.a. hadde opptrådt erstatningsbetingende ved inngåelse av kontrakten ved å ha «solgt seg inn» på uriktige forutsetninger, utført mangelfullt arbeid, overfakturert og ikke utført sin rolle som koordinator i prosjektet og som utførende foretak tilfredsstillende, og krevde erstatning av styreleder direkte. Byggherren fikk ikke medhold i sitt krav.

Lagmannsretten viste til at det som hovedregel ikke kan rettes erstatningskrav som følge av kontraktsbrudd mot selskapets ledelse, selv om den har vært involvert ved inngåelse eller oppfyllelse av kontrakten. Det kreves noe mer, «noe spesielt», for at det skal kunne kreves erstatning fra noen andre enn selskapet. Slike særskilte forhold forelå etter lagmannsrettens syn ikke her, og styrelederen ble dermed frifunnet for erstatningsansvar.

Dommen illustrerer at det kreves særlige forhold for at en styreleder eller styremedlem i et selskap kan bli erstatningsansvarlig for mislighold i entreprisekontrakt.