Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
Operaen i Oslo

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i tredje kvartal 2019

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

Her kan du lese om utvalgte entrepriserettslige avgjørelser fra august 2019. I august har vi fått flere avgjørelser, men det er særlig tre avgjørelser fra lagmannsretten vi har valgt å trekke frem. Den første – fra Hålogaland lagmannsrett – omhandlet spørsmålet om entreprenøren står fritt til å velge den arbeidsmetode for legging av fiberkabel som genererte høyest enhetspris. Entreprenøren hadde to alternative måter som var beskrevet i kontrakten for dette arbeidet, og byggherre krevde et fradrag siden entreprenøren gjennomgående hadde valgt den prosessen med høyest enhetspris. Den andre avgjørelsen fra Frostating lagmannsrett viser hvor viktig det er for totalentreprenør å sørge for å avbryte både foreldelsesfrist óg reklamasjonsfrist nedover i sin kontraktskjede når man mottar reklamasjonskrav fra byggherren.

Til sist har vi tatt inn en sak fra Gulating lagmannsrett som gjaldt sluttoppgjøret etter en veientreprise. Saken omhandler hvordan byggherrens risiko for masseregnskap kan få betydning ved uenighet om postbeskrivelsene. Kravet til klarhet i postbeskrivelsene kom i tillegg på spissen og avgjørelsen illustrerer viktigheten av konsistent utforming av postbeskrivelsene.

1 Unødvendig bruk av dyre enhetspriser gav byggherre krav på fradrag (lh-2018-165649)

Hålogaland lagmannsrett avsa den 3. juli 2019 dom i sak mellom en entreprenør og to kommuner. Tvisten gjaldt sluttoppgjør etter utførelsesentreprise (NS 8405) om legging/fremføring av fiberslange og trekking/blåsing av fiber i de to kommunene.

Byggherren hadde for det første krevd fradrag for flere poster, hvorav den største gjaldt feil enhetspris for pløying for fiberkablene. Fiberkablene skulle i utgangspunktet legges i «veikropp/veigrøft» men der det ikke lot seg gjøre var det gitt alternativ – høyere – pris for pløying/graving i «terreng». Etter lagmannsrettens vurdering var likevel alt av fiberkabel lagt i terreng, slik kontrakten definerte det. Byggherren innvendte imidlertid at entreprenøren flere steder kunne ha lagt fiberkabelen i veggrøften i stedet for terreng, og da ikke kunne kreve betalt etter den dyrere terreng-prisen. Byggherren viste til at kontrakten fastslo at det var opp til leverandør å finne rimeligste og beste føringsvei, og at kablene i utgangspunktet skulle legges i vegkroppen.

Lagmannsretten konstaterte at det i utgangspunktet måtte være byggherrens risiko at forutsetningene for bruk av laveste enhetspris ikke slo til. Retten påpekte imidlertid samtidig at entreprenøren heller ikke kunne ha noen forventning om alltid å få betalt etter høyeste enhetspris når det var mulig å legge kabelen i vegkroppen. Etter lagmannsrettens vurdering hadde entreprenøren en «grunnleggende forpliktelse» om å velge rimeligste og beste føringsvei. Kommunen fikk derfor fradrag for det som var pløyd i umiddelbar tilknytning til vegkanten, hvor entreprenøren kunne ha utført arbeidet for en lavere enhetspris.

Et av de andre spørsmålene var om byggherren hadde krav på dagmulkt.

Et viktig spørsmål var da om overtakelsen skjedde ved en befaring som ble gjennomført 11. oktober 2016. I så fall hadde dagmulkten aldri begynt å løpe. I forbindelse med overtakelsen signerte byggherren en overtakelsesprotokoll, men uten å krysse av for om arbeidene ble overtatt eller ikke. Entreprenøren hadde imidlertid aldri innkalt til overtakelse jf. NS 8405 pkt. 32.2 i forkant av denne befaringen. Lagmannsretten vurderte det også som klart at arbeidene ikke var ferdigstilt – bl.a. fordi det overhodet ikke var klart i om nettverket som var lagt fungerte. Lagmannsretten la derfor til grunn at arbeidene ikke ble overtatt ved den nevnte befaringen og dagmulkten begynte da å løpe 12. oktober 2016. Dommen illustrer godt viktigheten både for entreprenør og byggherren å følge systemet i NS 8405, og sørge for å få sitt standpunkt skriftlig nedtegnet i protokoll/referat.

2 Reklamasjon og foreldelse mot byggherre og underentreprenør (lf-2019-613)

Frostating lagmannsrett avsa dom i sak mellom en totalentreprenør og en underentreprenør vedrørende grunnlaget for et regresskrav, herunder spørsmål om foreldelse.

Tvisten gjaldt mangler ved et sportsgulv med vannbåren gulvvarme i en ny idrettshall. Etter fire år oppstod det lekkasjer på grunn av feilplasserte forsterkninger og spikerslag under håndballmålene i idrettshallen. Skruer som festet målene til gulvet, hadde punktert gulvrørene hvilket medførte lekkasjene. Totalentreprenøren ble dømt til å betale 3,5 millioner i erstatning til byggherren, og spørsmålet lagmannsretten skulle ta stilling til var hvorvidt totalentreprenøren hadde i behold et regresskrav mot sin totalunderentreprenør.

Retten la til grunn at ansvaret for vannlekkasjen lå hos totalunderentreprenøren og at erstatningskravet i utgangspunktet kunne rettes dit. Totalunderentreprenøren ble derfor ikke hørt med at det bare skulle leveres et gulv som var tilrettelagt for vannbåren varme og at entreprenøren dermed ikke hadde påtatt seg å plassere eller beskytte rørene som ble lagt av en annen underentreprenør. Retten fant at totalunderentreprenørens ansvar også omfattet planlegging og prosjektering av gulvet i sin helhet innenfor underentreprenørens kontraktsansvar.

Partene var enige om at den alminnelige foreldelsesfristen på 3 år var utløpt da totalentreprenøren gjorde regresskravet gjeldende, så spørsmålet for lagmannsretten var om totalentreprenøren hadde krav på 1 års tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 fordi han manglet nødvendig kunnskap om kravet. Retten delte seg her i et flertall på to dommere og et mindretall på én dommer. Flertallet kom til at regresskravet var foreldet fordi totalentreprenøren hadde forsømt plikten til å avklare hvem som var ansvarlig for mangelen. «Som totalentreprenør i en større byggesak, hvor mangler blir avdekket etter at den alminnelige foreldelsesfristen er utløpt, og totalentreprenøren umiddelbart sender byggherrens reklamasjon videre til sin underentreprenør, kan de ikke innta en så passiv rolle i forhold til spørsmålet om foreldelse.» Mindretallet kom til motsatt konklusjon. Selv om rettens vurdering var konkret for sakskomplekset, så belyser saken viktigheten av å sørge for både å avbryte reklamasjonsfrister, men også foreldelsesfrister. Særlig i de saker hvor totalentreprenør står i en «mellomposisjon», er det viktig å sørge for at kravet fra byggherre ikke går tapt nedover i kontraktkjeden som følge av at foreldelsesfristen oversittes.

3 Risiko for masseunderskudd i masseregnskap og uklarheter i prosesskoden (lg-2018-149300)

Gulating lagmannsrett avsa 3. juli 2019 dom i sluttoppgjørstvist (NS 8406) mellom en byggherre og entreprenør. Tvisten gjaldt det økonomiske oppgjøret etter tilrettelegging for industriareal med veg-, VA- og kabelanlegg.

Prosjektet var regulert av NS 8406 som alminnelige kontraktsbestemmelser, og med beskrivelser utarbeidet etter Statens vegvesens prosesskode. Ved ferdigstillelse av prosjektet krevde entreprenøren oppgjør på ca. 18 MNOK for kontraktsarbeidene, i tillegg til oppgjør for endringsarbeider på overkant av 1,8 MNOK. Fakturaene hadde blitt løpende betalt av byggherren, bortsett fra et krav på i overkant av 1,2 MNOK. Byggherre bestred entreprenørens krav og anførte at sluttoppgjøret ikke ville bli godkjent p�� grunn av store avvik i masserapportregnskapet.

Et av de sentrale tvistetemaene var hvilke avregningsprinsipper som skulle legges til grunn for entreprenørens oppgjør for arbeidet. Partene hadde ulike oppfatninger av hvilke arbeider som var omfattet av kontrakten og hvilke enhetspriser som kunne gjøres gjeldende for arbeidene.

Et av temaene i saken gjaldt betydningen av at det var masseunderskudd i linjen. Som følge av at det var masseunderskudd i linjen der veien skulle ligge, oppstod det behov for å skaffe masser til oppbygging av veilegemet og til forsterkningsslaget. Partene var uenige om hvor mye masser det var nødvendig å tilføre og hvilke prosesser som skulle anvendes når masser måtte hentes utenfor linjen. Uenigheten gjaldt om kontraktens prosess for å hente masser fra «sidetak», det vil si områder som ligger utenfor anleggsområdet, var anvendelig. Uenigheten mellom partene var om prosess 26.6 kunne benyttes til å hente masser fra andre steder utenfor anlegget. Prosessen gjaldt etter sin ordlyd kun «angitt» sidetak. I kontrakten var det kun ett sted som var angitt som sidetak. Spørsmålet retten måtte ta stilling til var om uttak fra andre steder enn det som var angitt kunne regnes over samme prosessen.

Retten fant at byggherren var ansvarlig for å styre prosjektet, herunder å anvise og avklare hvor masser skulle tilføres fra. Dette måtte særlig ses i sammenheng med at det oppstod et masseunderskudd i prosjektet, og at entreprenøren hadde behov for alternative steder å tilføre masser ifra. Selv om sidetakene entreprenøren faktisk hentet masser ifra ikke var «angitt» som sidetak i prosessen måtte prosessen allikevel være anvendelig ettersom entreprenøren hadde blitt anvist dette av byggherren.

Retten fant videre at uklarhet ved prosessbeskrivelsen var byggherrens ansvar. At den anvendelige enhetsprisen var «utvilsomt høy» for det arbeidet som ble utført hadde mindre betydning i rettens vurdering. Lagmannsretten fremhevet også at byggherren kunne utvist større aktivitet med hensyn til å bistå entreprenøren i å løse de uforutsette omstendighetene som oppsto med hensyn til masseunderskudd.

Avgjørelsen er et illustrerende eksempel på hvordan risiko for riktigheten av uført massregnskap før igangsettelse av prosjektet er byggherrens risiko, ved siden av betydningen av å utforme av klare nok prosessbeskrivelser for å gi prosjektet fleksibilitet til å håndtere endringer i massetransport.